torsdag 11. desember 2014

Himmelsk sang om jordisk liv

«Harpesang» av Levi Henriksen

Jeg har sagt det før og sier det igjen; Den gode historien. Den har ofte vært ofret på det litterære eksperimentets alter. Så leser jeg Henriksen, som her har skrevet en historie som går rett inn i sjela på leseren. 

Han er historiefortelleren som maler menneskesinnet fram. Eller riktigere sagt her er: Komponerer mennesket sinnet fram. For musikk er sentralt i boka. 

For plateprodusent Jim Gystad blir møtet med de tre syngende Søsken Thoresen i Vinger kirke noe som vil forandre hans liv. På samme vis som Søsknene Thoresens møte med Jim Gystad vil forandre deres liv. 

Møtet blir en musikalsk åpenbaring for Gystad som gjerne vil produsere en plate med de aldrende sangerne. Søsknene Thoresen turnerte i sin tid i USA og solgte hundretusenvis av plater. Nå opptrer ikke mer. Den kronglete veien til deres tillit blir en vei som også endrer Gystad. 
Det store spørsmålet blir: Hvorfor har de sluttet å synge når de i en alder av rundt 80 fortsatt en gripe noen så de løftes inn i evigheten? Hva er deres historie?
Til syvende og siste handler det om kjærlighet; til musikken, til livet, til hverandre, til sine barn, og den fortapte.
Sjelden har jeg sittet og lagt lapper inni en bok og tenkt at jammen var dette godt skrevet. 
Her er et par eksempler: 
               “Den store kjærligheten trenger ikke ta mer plass enn to hender som ligger ved siden av                        hverandre i baksetet på en bil»

               «Jeg savner far. Samtidig er han så nær meg. Vi er på en måte blitt jevnaldrende. Jeg tror                        det er slik å bli gammel for de fleste. Man tar igjen foreldrene sine. Blir tidløs på et vis» 

Med skam må jeg medgi at dette var mitt første møte med Levi Henriksen. Til gjengjeld har jeg fått en litterær åpenbaring.

Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek

torsdag 4. desember 2014

Ensomheten i Lydia Ernemans liv


"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" av Rune Christiansen

Ensomhet er i tittelen og ensomhet går som en rød tråd gjennom boka, men hva er ensomhet? Her blir det beskrevet på mange måter. Hovedpersonen Lydia er omgitt av mennesker. Hun har utdannet seg til veterinær så i jobben må hun forholde seg til mange mennesker. Lydia gir et inntrykk som skaper både respekt og tillit hos dem hun kommer i kontakt med, men hun slipper ikke folk inn på seg. Hun føler nok alltid at hun er for seg sjøl.

Lydia vokste opp som enebarn på et småbruk i Jämtland. Forholdet til foreldrene er noe som kommer igjen og igjen gjennom hele boka. På småbruket var det nok ingen som ga uttrykk for alle sine følelser og hun lurer mange ganger på om foreldra egentlig passet så godt sammen. Ferdig utdannet flytter hun til et lite tettsted i Norge. Hun har sporadisk kontakt med foreldrene og moren dør ganske tidlig. I Norge treffer hun etterhvert Edvin og etter en tid får de en datter. Heller ikke han slipper hun inn på seg og hennes ensomhet fortsetter sjøl om hun har en, og etter hvert to, å dele livet med.
Ute i naturen både i skog og fjell henter hun energi og krefter og sjøl om hun da er alene er det ikke ensomhet hun føler. I disse omgivelsene kan hun gå inn i sin ensomhet og innrømme for seg sjøl at hun har ikke lett for å knytte seg til andre mennesker.
Når det gjelder datteren kommer hun fram til en erkjennelse mens hun rydder opp på småbruket etter farens død. «Hun tenkte på datteren. Det var en forunderlig renhet og helhet i det hun følte for henne. Og dette rene, dette helhetlige lignet ikke det hun kunne føle for en mann og heller ikke for en kvinne, nei, det hun kjente for Dagmar var så helt igjennom uegennyttig».

Det som må nevnes når det gjelder forfatteren er at han tilbrakte noen av sine ungdomsår i Alvdal. Hvordan det var å komme fra drabantbyen utenfor Oslo til furuskogen på Plassen har han beskrevet i boka «Fraværet av musikk» som kom ut i 2007. «For årene i den lille fjellbygden ble på mange måter en ulidelig tid, og selv om jeg også har gode minner derfra, sommerkvelder med bading under broen, landeveiene, den skarpe luften, den gryende pubertetens eskapader og drømmerier, ble disse årene aldri annet enn et ufrivillig eksil,».
Her fikk dere forklaringen på hvorfor jeg er nysgjerrig når han kommer ut med en ny bok. Hans forbindelse til Alvdal! Mens jeg leste boka fikk den årets Bragepris for beste voksne roman. Det var artig.

Anbefalt av Britt Steien Rasmussen, Alvdal bibliotek