torsdag 27. november 2014

Rasende spennende krim


«Papirgutten» av Kristina Ohlsson

Jeg har blogget om bok av Kristina Ohlsson før. Og jammen må jeg bare ta fram en av hennes bøker igjen.  Hennes nyeste kriminalbok «Papirgutten» var ekstremt spennende, intelligent og overraskende. Og for en slutt! Alle mine lånere har vært ekstremt begeistret for denne.
Ohlsson har arbeidet både ved Försvarshøgskolan og som analytiker ved Rikspolisstyrelsen i Stockholm. Hun har også vært counter Terrorism Officer ved OSSE i Wien. Og det merkes i hennes bøker.
Vi møter igjen etterforskerne Fredika Bergman og Alex Recht.
Vi skal til et vinterkaldt Stockholm. To gutter på 10 år skal på trening, men på veien dit forsvinner de. Samtidig blir en førskolelærer skutt og drept foran øynene til både barn og foreldre. Guttene blir senere funnet skutt i skogen. Begge er barføtte og med en papirpose over hodet og med påtegnet ansikt. Morderen en hensynsløs og effektiv.
Alle de tre drepte har tilknytning på den jødiske Salomonskolen som drives av Salomonforsamlingen. Samtidig er Salomonforsamlingen ute etter ny sikkerhetssjef, og eks-politimannen Peder Rydh begynner i jobben. Eden Lundell som er terrorsjef i Säpo blir en brikke i morderens spill. Hun bærer på en hemmelighet som setter henne og familien i fare. Alt dette vever historien sammen.

Myten om papirgutten er sentral i boka. Han som hatet barn og kom om natten. Nå opptrer papirgutten i den virkelige verden.


Til sammen blir dette en av de desidert mest spennende kriminalbøkene jeg har lest.

Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek

torsdag 20. november 2014

På leting etter sin egen farge


Enten liker du Murakami eller så gjør du det ikke, har jeg hørt. Den japanske forfatteren skriver nok litt "rart" og tar magiske elementer inn i historiene sine, men det er jo det som er så flott!  En vet aldri hva som kan dukke opp på neste side, men han får det til å henge sammen, han kommer i mål. Denne nye boka er forresten en av hans streiteste så langt, men tittelen kan jo skremme bort hvem som helst....

Tsukuru overlevde med nød og neppe ei djup krise i ungdomsåra.  Han ble plutselig og uten noen forklaring avvist av vennene sine, som han hadde hatt et usedvanlig nært og godt forhold til i flere år.  Verden gikk i svart. Men han karret seg på beina igjen og tok fatt på et temmelig rutinepreget liv i Tokyo.  Så møter han Sara, og de trekkes mot hverandre, men Sara merker at Tsukuru holder litt igjen.  Han forteller henne om opplevelsen fra ungdomsåra, for første gang letter han på trykket.  Han fikk aldri vite årsaken til at vennene kuttet all forbindelse med han.  Sara oppfordrer han til å lete opp venneflokken og snakke med dem om det som skjedde 15 år før. Men tør han det? Våger han å lete etter sin egen farge?
Ei medrivende bok, som sier mye om betydningen opplevelsene i barne- og ungdomsåra har for hvordan vi får det seinere i livet. Murakami er dessuten en mester med språket, så glem eventuelle fordommer du har mot forfatteren - unn deg å lese Tsukurus historie.
                                                               Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek

torsdag 13. november 2014

Født feminist: Hele Norge baker ikke



Blant de mange strikke- og bakebokutgivelsene, kom det i år ei bok som delvis også handler om dette - men på en ganske annen måte. Født feminist: Hele Norge baker ikke er en blanding av selvbiografi og feministisk samfunnskritikk, skrevet av journalist, spaltist og forfatter Marta Breen. Overordnet stiller boka følgende spørsmål: Er norske kvinner i ferd med å selvrealisere seg tilbake til den tradisjonelle husmorrollen? Var 70-åras idealer bare et blaff?

Boka er oppdelt i partier hvor Breens familie og en vennefamilie er på ferietur på den ene siden, og med drøftende innlegg på den andre. I en kåserende stil undrer forfatteren seg over smått og stort hva gjelder kvinners tilstedeværelse i dagens samfunn, sett i forhold til de rettighetene forrige generasjon kvinner kjempet frem. Spesielt stilles det spørsmålstegn ved måten mange av dagens kvinner synes å velge å være mer hjemme, å legge sjela si i å drive med håndarbeid og matlaging, og ved at det har blitt allmenn konsensus at barn er selve livet - slik at morsrollen blir altomfattende. Et poeng er også at dette går på bekostning av kvinner med full jobb og et liv som ikke bare utspiller seg innenfor husets fire vegger.

Samtidig pekes det på strukturer i dagens samfunn, som i alle fall hos denne leseren blir stående som tankekors. Blant annet påpeker Breen den stadig sterkere individualiseringen; i tillegg til å føre med seg en svekket solidaritetsfølelse med andre av samme kjønn, gjør den at individets innretninger dypest sett er noe samfunnsstrukturen legger opp til, selv om det av individet selv oppleves som valg man tar på eget initiativ. Jeg siterer: 

"Som de indiviualister vi har utviklet oss til å bli, nekter vi å sette våre egne liv i en større sammenheng. I dag argumenterer mange kvinner heller slik: Det at jeg har gått ned i halv stilling for å ta meg av barna, mens mannen min har begynt å jobbe overtid, har absolutt ingenting med kjønnsroller å gjøre, det er bare sånn vi har valgt å gjøre det, fordi det passer best for akkurat vår familie. Og fordi han tilfeldigvis tjener mye bedre enn meg" 
(ingen likelønn der, altså).

Det kan jo innvendes at dagens kvinner har nådd "neste nivå" i likestillingen, og er såpass trygg i seg selv at man tillater seg å drive mer med hjemmerelaterte sysler uten at det får konsekvenser for likestillingen - "alle vet jo" at norske kvinner er vel så gode som menn. Men det er akkurat dét forfatteren vil sette søkelyset på, spesielt i forhold til om dette i realiteten er en fallgruve kvinner burde vokte seg vel for å ramle nedi.

Født feminist utmerker seg ved at den er godt skrevet. Den har humor, driv og et fornøyelig språk. Den understreker at feminisme er mangfoldig, og at feminister ikke kan reduseres til stereotypien om at de er stygge, hater menn og nekter å barbere leggene. Jeg våger påstandene om at alle kan finne en forbindelse til seg selv og feminisme i denne boka, og at den danner grunnlag for en viktig debatt.

Se også Marta Breens blogg, og hennes 55 grunner til å være feminist (kommentarfeltet er en studie i seg selv).


Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons minde

fredag 7. november 2014

En reise gjennom det nye Afghanistan


23. oktober hadde vi besøk av journalisten og forfatteren Carsten Jensen på Tynset bibliotek. Sammen med frilansjournalisten Anders Sømme Hammer har Jensen reist i noen av Afghanistans mest urolige områder, og møtt menneskene som ikke har noe annet valg enn å bli igjen i krigen. Både Jensen og Hammer kjenner Afghanistan godt og er blant de få journalister som har reist uavhengig i landet. Sammen har de skrevet boken «Alt dette kunne vært unngått».
I boka beskriver Jensen og Hammer en dramatisk avstand mellom virkelighetsbeskrivelsen til vestlige ledere og den katastrofen krigen er for de som lever på bakken. NATOs styrker skal trekkes ut i løpet av 2014. I følge Jensen og Sømme skjer det nå enorme maktforskyvninger der både opprørere og krigsherrer fyller tomrommet etter utlendingene.

Det som griper meg mest er på den ene siden det motet som oppvises av afghanere i en situasjon som preges av frykt, usikkerhet og vilkårlighet. De som våger å stå opp mot urett, gjør det med livet som innsats. Samtidig beskrives også maktesløsheten og motløsheten i en befolkning som lever i en krig som ikke kjenner slagmarker, men brer seg over alt. Carsten Jensen oppsummerer det slik «Angst er grunntonen i hver eneste afghaners liv».

NATOs hjemmesider 6. november 2014 står det følgende: “ISAF has achieved what it set out to do…”. Dette synet deles ikke av Jensen og Hammer i “Alt dette kunne vært unngått”. Her tegnes et bilde av det nye Afghanistan hvor demokratibyggingen har mislykkes, de som har makt opererer utenfor enhver kontroll og hvor frigjøring og likestilling for kvinner er så godt som fraværende.

Ellen Lie, Tynset bibliotek