torsdag 28. august 2014

Slentrende krim med humor og sjarm

"Høyt henger de" av Lene Lauritsen Kjølnet er det jeg vil kalle en fornøyelig krim.  De som krever at krimbøker skal være både grufulle og blodige, vil nok synes at boka er temmelig puslete.  Men for oss som ikke engang på vanlige dager liker å se under senga før vi legger oss - vi som får frysninger bare vi leser ordet "pistol" - for oss er dette en god krim.  For her er det nemlig humor, en hovedperson med sjølironi og et gjennomarbeidet og elegant språk som gir leseren gleder utover det rent kriminelle. Boka har en slentrende og småironisk stil som i alle fall jeg falt for.

Hovedpersonen Olivia er i slutten av 40-åra, skilt,  arbeidsledig og uten utdanning. Attpåtil er hun "hybelboer" hos broren sin.  Det høres egentlig ganske stusslig ut, men neida, Olivia er nysgjerrig, glad i mennesker og slett ingen deprimert NAV-er.  På en av sine mange trimturer finner hun og hunden Dino en kjendisadvokat hengende i skogen, stein død. Noen dager etterpå blir Olivias naboer, et eldre ektepar, funnet bevisstløse, forgiftet.  Hva er det som skjer på det vesle stedet?

Olivia starter sin egen private etterforskning.  Det går vel egentlig ikke så bra, men hun har på den måten stadig unnskyldning for å ta kontakt med trivelige og kjekke politietterforskere, og det kan vel være grunn god nok? Olivia er en slags fornøyelig krysning av Bridget Jones og Miss Marple - kanskje vi kan si at dette er krim for dem som liker chiclitt?  Vi får se litt stort på at Olivia antakelig sprenger aldersskalaen for sjangeren....

Hvem er så forfatteren, Lene Lauritsen Kjølnet? Ifølge en artikkel i Tønsberg Blad er hun 51 år gammel og debutant. Hun har arbeidet som TV-tekster i mange år, og hun er godt i gang med bok nummer to om Olivia.... Les mer om forfatteren her.

                                              Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek

torsdag 21. august 2014

Krimtips til høsten: Kadaverdoktoren

Året er 1894. En ung kvinne blir funnet død i en by i Frankrike, og lege og obduksjonsspesialist Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, blir satt til å undersøke liket. Med seg har han sin datter og assistent, Madeleine. Den døde kvinnen ser tilsynelatende uskadet ut, men et oppsiktsvekkende funn blir likevel gjort: ørsmå, hittil ukjente midd befinner seg i avdødes nese og svelg. Når presten som har våket over den unge kvinnens lik også ender opp død, styrkes mistanken om at middene har noe dødbringende over seg - de samme middene blir nemlig funnet på ham. Imidlertid er det et brutalt slag mot hodet som har drept ham, og et kriminelt komplott tilspisser seg når prestens lik på brutalt vis blir røvet under transport, en aksjon som skader kadaverdoktoren og gjør ham sengeliggende. 

Dermed er det Madeleine som blir satt til å gjøre doktorens ærender, og hun får mulighet til å tre inn i en for kvinner hittil utilgjenglig del av samfunnslivet - noe som passer den oppvakte og rasjonelle unge kvinnen perfekt. Hun inntar en etterforskende rolle, i utgangspunktet i samarbeid med faren og stedets politifullmektig, og sporene leder til et kloster hvor den myrdete kvinnen var elev. Klosteret viser seg å holde ulver, en flere hundre år gammel tradisjon forbundet med et sagn om klosterets beskyttelse. Når det viser seg at klosterets mannlige ulvepasser, som blir antatt å være tilbakestående, nærmest dyrisk, forsvant fra klosteret sammen med den myrdete kvinnen, virvles historien opp på et nivå hvor vitenskapelige fremskritt og urgammel tro står hode mot hode - i et handlingsmettet plott som involverer barbariske drap, sykdom, sanselighet og animalisering av mennesket. Og jeg må si at motsetningene tilslutt flettes sammen i en rå, men opplysende løsning!


Boken, som er skrevet av danske Lene Kaaberbøl, utkom på norsk i 2011 og er det første bindet i en planlagt trilogi om kadaverdoktorens datter. Jeg anbefaler lesere å kaste seg over denne nå, da bok nummer to, Det levende kjød, kommer hvert øyeblikk - nærmere bestemt 1. september. Gå en spennende høst i møte med akkurat passe hårreisende, gotisk inspirert krim!


Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons Minde

torsdag 14. august 2014

Gard Sveen: Den siste pilegrimen

Det er alltid spennende med bøker som er inspirert av historiske personer og hendelser. «Den siste pilegrimen» er en slik bok. Boken tar tak i de mystiske omstendighetene rundt dødsfallet til Milorg-mannen Kai Holst i Stockholm i 1945. I boken er han omskrevet til Kaj Holt. Men historien rommer mer enn dette. Her er det er flere dødsfall og parallelle historier, som sakte veves sammen.  

Boken har to hovedhandlinger, den ene lagt til 2003, den andre til andre verdenskrig. Det hele starter med at tidligere statsråd og milorg-medlem Carl Oscar Krogh blir funnet drept i hjemmet sitt. Tre uker tidligere har det blitt funnet gamle benrester etter tre mennesker i Nordmarka. Funn på åstedet gjør at politietterforsker Tommy Bergmann er overbevist om at det er en sammenheng mellom de to sakene.

Mens Tommy Bergmann er hovedpersonen i nåtidsfortellingen, er det Agnes Gerner som har hovedrollen i fortellingen fra andre verdenskrig. Agnes er britisk, men har norsk mor. Hun blir vervet som agent for britene, og sendt til Norge. Her blir hun involvert i Milorgs virksomhet. Hennes oppgave blir å infiltrere tyskvennlige nordmenn, og å skape tillit til sentrale tyskere i Norge.

Dette er en ‘pageturner’ av en bok. Det er Gard Sveens debut som forfatter, og han har fått både Rivertonprisen (beste norske krim) og Glassnøkkelen (beste nordiske krim) for boka. Og dette er en god krim, som er litt utenom det vanlige på mange måter. Det sies at det første som går tapt i en krigssituasjon er sannheten, og det viser denne boka på flere nivå. I tillegg beskriver boka godt en kvinnerolle i motstandskampen, mot og utnyttelse, og prisen hun må betale for innsatsen. Det er Agnes Gerner som bærer denne boka, og det er de delene som handler om henne som fungerer best, etter min mening.

Den eneste innvendingen undertegnede har er at boka er litt for lang. Det er elementer her som kunne vært utelatt, uten at historien hadde blitt dårligere. Men det er en oppfølger om Tommy Bergmann på vei, og da vil det kanskje bli tatt tak i det som nå virker litt umotivert eller ufullendt.

På tross av denne lille innvendingen anbefaler jeg boka på det varmeste.

Ellen Lie, Tynset bibliotek