torsdag 11. desember 2014

Himmelsk sang om jordisk liv

«Harpesang» av Levi Henriksen

Jeg har sagt det før og sier det igjen; Den gode historien. Den har ofte vært ofret på det litterære eksperimentets alter. Så leser jeg Henriksen, som her har skrevet en historie som går rett inn i sjela på leseren. 

Han er historiefortelleren som maler menneskesinnet fram. Eller riktigere sagt her er: Komponerer mennesket sinnet fram. For musikk er sentralt i boka. 

For plateprodusent Jim Gystad blir møtet med de tre syngende Søsken Thoresen i Vinger kirke noe som vil forandre hans liv. På samme vis som Søsknene Thoresens møte med Jim Gystad vil forandre deres liv. 

Møtet blir en musikalsk åpenbaring for Gystad som gjerne vil produsere en plate med de aldrende sangerne. Søsknene Thoresen turnerte i sin tid i USA og solgte hundretusenvis av plater. Nå opptrer ikke mer. Den kronglete veien til deres tillit blir en vei som også endrer Gystad. 
Det store spørsmålet blir: Hvorfor har de sluttet å synge når de i en alder av rundt 80 fortsatt en gripe noen så de løftes inn i evigheten? Hva er deres historie?
Til syvende og siste handler det om kjærlighet; til musikken, til livet, til hverandre, til sine barn, og den fortapte.
Sjelden har jeg sittet og lagt lapper inni en bok og tenkt at jammen var dette godt skrevet. 
Her er et par eksempler: 
               “Den store kjærligheten trenger ikke ta mer plass enn to hender som ligger ved siden av                        hverandre i baksetet på en bil»

               «Jeg savner far. Samtidig er han så nær meg. Vi er på en måte blitt jevnaldrende. Jeg tror                        det er slik å bli gammel for de fleste. Man tar igjen foreldrene sine. Blir tidløs på et vis» 

Med skam må jeg medgi at dette var mitt første møte med Levi Henriksen. Til gjengjeld har jeg fått en litterær åpenbaring.

Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek

torsdag 4. desember 2014

Ensomheten i Lydia Ernemans liv


"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" av Rune Christiansen

Ensomhet er i tittelen og ensomhet går som en rød tråd gjennom boka, men hva er ensomhet? Her blir det beskrevet på mange måter. Hovedpersonen Lydia er omgitt av mennesker. Hun har utdannet seg til veterinær så i jobben må hun forholde seg til mange mennesker. Lydia gir et inntrykk som skaper både respekt og tillit hos dem hun kommer i kontakt med, men hun slipper ikke folk inn på seg. Hun føler nok alltid at hun er for seg sjøl.

Lydia vokste opp som enebarn på et småbruk i Jämtland. Forholdet til foreldrene er noe som kommer igjen og igjen gjennom hele boka. På småbruket var det nok ingen som ga uttrykk for alle sine følelser og hun lurer mange ganger på om foreldra egentlig passet så godt sammen. Ferdig utdannet flytter hun til et lite tettsted i Norge. Hun har sporadisk kontakt med foreldrene og moren dør ganske tidlig. I Norge treffer hun etterhvert Edvin og etter en tid får de en datter. Heller ikke han slipper hun inn på seg og hennes ensomhet fortsetter sjøl om hun har en, og etter hvert to, å dele livet med.
Ute i naturen både i skog og fjell henter hun energi og krefter og sjøl om hun da er alene er det ikke ensomhet hun føler. I disse omgivelsene kan hun gå inn i sin ensomhet og innrømme for seg sjøl at hun har ikke lett for å knytte seg til andre mennesker.
Når det gjelder datteren kommer hun fram til en erkjennelse mens hun rydder opp på småbruket etter farens død. «Hun tenkte på datteren. Det var en forunderlig renhet og helhet i det hun følte for henne. Og dette rene, dette helhetlige lignet ikke det hun kunne føle for en mann og heller ikke for en kvinne, nei, det hun kjente for Dagmar var så helt igjennom uegennyttig».

Det som må nevnes når det gjelder forfatteren er at han tilbrakte noen av sine ungdomsår i Alvdal. Hvordan det var å komme fra drabantbyen utenfor Oslo til furuskogen på Plassen har han beskrevet i boka «Fraværet av musikk» som kom ut i 2007. «For årene i den lille fjellbygden ble på mange måter en ulidelig tid, og selv om jeg også har gode minner derfra, sommerkvelder med bading under broen, landeveiene, den skarpe luften, den gryende pubertetens eskapader og drømmerier, ble disse årene aldri annet enn et ufrivillig eksil,».
Her fikk dere forklaringen på hvorfor jeg er nysgjerrig når han kommer ut med en ny bok. Hans forbindelse til Alvdal! Mens jeg leste boka fikk den årets Bragepris for beste voksne roman. Det var artig.

Anbefalt av Britt Steien Rasmussen, Alvdal bibliotek

torsdag 27. november 2014

Rasende spennende krim


«Papirgutten» av Kristina Ohlsson

Jeg har blogget om bok av Kristina Ohlsson før. Og jammen må jeg bare ta fram en av hennes bøker igjen.  Hennes nyeste kriminalbok «Papirgutten» var ekstremt spennende, intelligent og overraskende. Og for en slutt! Alle mine lånere har vært ekstremt begeistret for denne.
Ohlsson har arbeidet både ved Försvarshøgskolan og som analytiker ved Rikspolisstyrelsen i Stockholm. Hun har også vært counter Terrorism Officer ved OSSE i Wien. Og det merkes i hennes bøker.
Vi møter igjen etterforskerne Fredika Bergman og Alex Recht.
Vi skal til et vinterkaldt Stockholm. To gutter på 10 år skal på trening, men på veien dit forsvinner de. Samtidig blir en førskolelærer skutt og drept foran øynene til både barn og foreldre. Guttene blir senere funnet skutt i skogen. Begge er barføtte og med en papirpose over hodet og med påtegnet ansikt. Morderen en hensynsløs og effektiv.
Alle de tre drepte har tilknytning på den jødiske Salomonskolen som drives av Salomonforsamlingen. Samtidig er Salomonforsamlingen ute etter ny sikkerhetssjef, og eks-politimannen Peder Rydh begynner i jobben. Eden Lundell som er terrorsjef i Säpo blir en brikke i morderens spill. Hun bærer på en hemmelighet som setter henne og familien i fare. Alt dette vever historien sammen.

Myten om papirgutten er sentral i boka. Han som hatet barn og kom om natten. Nå opptrer papirgutten i den virkelige verden.


Til sammen blir dette en av de desidert mest spennende kriminalbøkene jeg har lest.

Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek

torsdag 20. november 2014

På leting etter sin egen farge


Enten liker du Murakami eller så gjør du det ikke, har jeg hørt. Den japanske forfatteren skriver nok litt "rart" og tar magiske elementer inn i historiene sine, men det er jo det som er så flott!  En vet aldri hva som kan dukke opp på neste side, men han får det til å henge sammen, han kommer i mål. Denne nye boka er forresten en av hans streiteste så langt, men tittelen kan jo skremme bort hvem som helst....

Tsukuru overlevde med nød og neppe ei djup krise i ungdomsåra.  Han ble plutselig og uten noen forklaring avvist av vennene sine, som han hadde hatt et usedvanlig nært og godt forhold til i flere år.  Verden gikk i svart. Men han karret seg på beina igjen og tok fatt på et temmelig rutinepreget liv i Tokyo.  Så møter han Sara, og de trekkes mot hverandre, men Sara merker at Tsukuru holder litt igjen.  Han forteller henne om opplevelsen fra ungdomsåra, for første gang letter han på trykket.  Han fikk aldri vite årsaken til at vennene kuttet all forbindelse med han.  Sara oppfordrer han til å lete opp venneflokken og snakke med dem om det som skjedde 15 år før. Men tør han det? Våger han å lete etter sin egen farge?
Ei medrivende bok, som sier mye om betydningen opplevelsene i barne- og ungdomsåra har for hvordan vi får det seinere i livet. Murakami er dessuten en mester med språket, så glem eventuelle fordommer du har mot forfatteren - unn deg å lese Tsukurus historie.
                                                               Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek

torsdag 13. november 2014

Født feminist: Hele Norge baker ikke



Blant de mange strikke- og bakebokutgivelsene, kom det i år ei bok som delvis også handler om dette - men på en ganske annen måte. Født feminist: Hele Norge baker ikke er en blanding av selvbiografi og feministisk samfunnskritikk, skrevet av journalist, spaltist og forfatter Marta Breen. Overordnet stiller boka følgende spørsmål: Er norske kvinner i ferd med å selvrealisere seg tilbake til den tradisjonelle husmorrollen? Var 70-åras idealer bare et blaff?

Boka er oppdelt i partier hvor Breens familie og en vennefamilie er på ferietur på den ene siden, og med drøftende innlegg på den andre. I en kåserende stil undrer forfatteren seg over smått og stort hva gjelder kvinners tilstedeværelse i dagens samfunn, sett i forhold til de rettighetene forrige generasjon kvinner kjempet frem. Spesielt stilles det spørsmålstegn ved måten mange av dagens kvinner synes å velge å være mer hjemme, å legge sjela si i å drive med håndarbeid og matlaging, og ved at det har blitt allmenn konsensus at barn er selve livet - slik at morsrollen blir altomfattende. Et poeng er også at dette går på bekostning av kvinner med full jobb og et liv som ikke bare utspiller seg innenfor husets fire vegger.

Samtidig pekes det på strukturer i dagens samfunn, som i alle fall hos denne leseren blir stående som tankekors. Blant annet påpeker Breen den stadig sterkere individualiseringen; i tillegg til å føre med seg en svekket solidaritetsfølelse med andre av samme kjønn, gjør den at individets innretninger dypest sett er noe samfunnsstrukturen legger opp til, selv om det av individet selv oppleves som valg man tar på eget initiativ. Jeg siterer: 

"Som de indiviualister vi har utviklet oss til å bli, nekter vi å sette våre egne liv i en større sammenheng. I dag argumenterer mange kvinner heller slik: Det at jeg har gått ned i halv stilling for å ta meg av barna, mens mannen min har begynt å jobbe overtid, har absolutt ingenting med kjønnsroller å gjøre, det er bare sånn vi har valgt å gjøre det, fordi det passer best for akkurat vår familie. Og fordi han tilfeldigvis tjener mye bedre enn meg" 
(ingen likelønn der, altså).

Det kan jo innvendes at dagens kvinner har nådd "neste nivå" i likestillingen, og er såpass trygg i seg selv at man tillater seg å drive mer med hjemmerelaterte sysler uten at det får konsekvenser for likestillingen - "alle vet jo" at norske kvinner er vel så gode som menn. Men det er akkurat dét forfatteren vil sette søkelyset på, spesielt i forhold til om dette i realiteten er en fallgruve kvinner burde vokte seg vel for å ramle nedi.

Født feminist utmerker seg ved at den er godt skrevet. Den har humor, driv og et fornøyelig språk. Den understreker at feminisme er mangfoldig, og at feminister ikke kan reduseres til stereotypien om at de er stygge, hater menn og nekter å barbere leggene. Jeg våger påstandene om at alle kan finne en forbindelse til seg selv og feminisme i denne boka, og at den danner grunnlag for en viktig debatt.

Se også Marta Breens blogg, og hennes 55 grunner til å være feminist (kommentarfeltet er en studie i seg selv).


Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons minde

fredag 7. november 2014

En reise gjennom det nye Afghanistan


23. oktober hadde vi besøk av journalisten og forfatteren Carsten Jensen på Tynset bibliotek. Sammen med frilansjournalisten Anders Sømme Hammer har Jensen reist i noen av Afghanistans mest urolige områder, og møtt menneskene som ikke har noe annet valg enn å bli igjen i krigen. Både Jensen og Hammer kjenner Afghanistan godt og er blant de få journalister som har reist uavhengig i landet. Sammen har de skrevet boken «Alt dette kunne vært unngått».
I boka beskriver Jensen og Hammer en dramatisk avstand mellom virkelighetsbeskrivelsen til vestlige ledere og den katastrofen krigen er for de som lever på bakken. NATOs styrker skal trekkes ut i løpet av 2014. I følge Jensen og Sømme skjer det nå enorme maktforskyvninger der både opprørere og krigsherrer fyller tomrommet etter utlendingene.

Det som griper meg mest er på den ene siden det motet som oppvises av afghanere i en situasjon som preges av frykt, usikkerhet og vilkårlighet. De som våger å stå opp mot urett, gjør det med livet som innsats. Samtidig beskrives også maktesløsheten og motløsheten i en befolkning som lever i en krig som ikke kjenner slagmarker, men brer seg over alt. Carsten Jensen oppsummerer det slik «Angst er grunntonen i hver eneste afghaners liv».

NATOs hjemmesider 6. november 2014 står det følgende: “ISAF has achieved what it set out to do…”. Dette synet deles ikke av Jensen og Hammer i “Alt dette kunne vært unngått”. Her tegnes et bilde av det nye Afghanistan hvor demokratibyggingen har mislykkes, de som har makt opererer utenfor enhver kontroll og hvor frigjøring og likestilling for kvinner er så godt som fraværende.

Ellen Lie, Tynset bibliotek


torsdag 23. oktober 2014

En av de aller fineste, varmeste og kjæreste bøkene jeg har

Ny i jobben og ny i bokanmelderskriveprosessen. Så hva kan jeg anbefale som er superbra og som må leses av alle?
Jeg er jo subjektiv og kan bare anbefale det jeg liker selv.

Så hvilke forfattere har betydd noe for meg, gjennom mer enn 40 år?
Jo…Vestly, Prøysen, Hagerup, Moren Vesaas, Bjerke, Ambjørnsen, Sandemo, Verne, Stevenson, Ibsen, Shakespeare, Allende, Marquez, Jansson, Horst, Michelet, R.R. Martin og… og… og… Det er en uendelig rekke.

Men den boka som jeg er like glad i dag som da den kom ut for mer enn 30 år siden er Astrid Lindgrens aller siste roman: Ronja Røverdatter.

Jeg leste den første gang i 1981, da den kom og uendelig mange ganger i alle årene etterpå.

Da filmen kom i 84, så jeg den to ganger på kino, og å gå på kino to ganger på en uke var en helt uhørt sløsing med penger, og i tilegg å se samme film var på grensen til galskap.

Jeg elsket Ronja og Birk, og Mattis sin grenseløse og vanskelige kjærlighet til sin ville datter.

Det var den siste filmen jeg så før jeg reiste til Usa, i 1995 for å være au-pair i et år.
Jeg fant en engelsk oversettelse på biblioteket i Edina, Minneapolis, som jeg begynte å lese for guttene. Dessverre var de for små og fikk mareritt av grådvergene.

Om du ikke har lest den, eller glemt hva den handler om. Her er et kort sammendrag:

En mørk natt med buldrende torden og skrikende villvetter, blir Ronja født i Mattisborgen, samtidig som lynet slår ned og deler borgen i to.
Hun vokser opp med mor Lovis, far Mattis og alle røverne. Som 10åring drar hun ut i Mattisskogen for å lære å passe seg for det som er farlig og takle det som bare virker farlig.
Der treffer hun Birk, sønnen til Mattis erkerival. Han, mor Undis, far Borka og alle deres røvere har flyttet inn Mattisborgen på andre siden av Helvetesgapet.
Så blir det vennskap, sinne, kjærlighet, hat, varme, død, forsoning… alle de store følelsene skrevet i den fine Lindgrenske stilen.

Finn fram pleddet, fyr i ovnen, tenn noen lys og kos deg en kveld eller to, med en varm Romeo og Julie-historie, der ikke alle dør.

Yngvill Sandnes, nyeste (skole)bibliotekaren i Alvdal.

 

torsdag 16. oktober 2014

Skjebnesvangre sekunder


«Perfekt» av Rachel Joyce

Av og til er en millimeter nok, synger Anne Grete Preus. I denne boka handler det om to sekunder som endrer et helt liv. I 1972 ble to sekunder lagt til tidsregningen. Det ble gjort for å balansere klokkeslettet med jordens bevegelser. Da 11-årige Byron får vite dette, blir det to skjebnesvangre sekunder for han. Han undres over hvordan tiden kan forandre seg. Og ikke minst; når vil det skje? Dette spørsmålet fanger Byrons totale oppmerksomhet. 
Byron kommer fra et tilsynelatende perfekt hjem. Faren er ukependler, moren er husmor hvis lodd i livet er å ha et skinnende hjem. Men lykkelig, det er de ikke. 
En dag moren skal kjøre Byron på skolen er de sent ute. Noe som aldri pleier å skje. De kjører en omvei gjennom et mindre bra boligstrøk. Akkurat da mener Byron at han ser de to sekundene blir lagt til tiden. Samtidig kjører moren på en jente som sykler ut i veien. Byron blir forferdet, men moren kjører videre som om ingen ting hadde hendt. Merket hun ikke at hun hadde kjørt på et barn?
Livet går videre i sin vante gang, mens Byrons eneste tanke er jenta som moren kjørte på. Byron saumfarer bilen. Det er ikke en skramme å se.

Samtidig blir vi kjent med Jim. Jim som etter å ha bodd store deler av livet på en institusjon, bor nå i en campingvogn. Han jobber som bordvasker på en kafé. Jim teller. Alt han gjør, må gjøres et visst antall ganger. Jim sliter med å omgås andre mennesker, men Eileen med sin likeframme væremåte, trekker han inn i livet.
Rachel Joyces første bok «Harold Frys utrolige pilegrimsferd» tok meg med storm. Derfor var forventningene til denne boka høye. Det begynte greit og engasjerende, men så stagnerte historien noe. Jeg kjente på den skuffende følelsen av forventninger som ikke blir innfridd. Vanligvis legger jeg da fra meg boka. Men noe gjorde at jeg leste videre, heldigvis. Ellers hadde jeg gått glipp av en etter hvert fantastisk historie om menneskeskjebner og en slutt som setter en rett og slett litt ut.
«Perfekt» er en bok med mange lag. Boka finnes både som e-bok og p-bok.
Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek
Er boka ledig?

torsdag 9. oktober 2014

En ensom cowboy som vokser seg stor

Suksess kan være vanskelig å bære, umulig å leve opp til. I Leif Engers siste bok kjenner Monte Becket veldig på akkurat det. Den tidligere postmannen har skrevet ei lita flis av ei bok som mot alle odds blir en suksess.  Han sier opp jobben og går i gang med oppfølgeren, den vanskelige andreboka. 

Det går ikke spesielt bra. Han sitter og ser utover elva og tenker på at det snart er slutt på pengene.  Da kommer en hvit båt ut av tåka, og i den står det en liten hvithåret mann og ror motstrøms. Neppe helt edru, konstaterer Monte.

Der og da blir Monte Becket rett og slett hekta. Karen i båten er Glendon Hale, båtbygger og einstøing, som også har et ganske omfangsrikt rulleblad, viser det seg.  Glendon vil finne igjen kona si, som han forlot for mange år siden, han vil si unnskyld, og Monte som sitter der med skrivesperre til langt oppover øra, slår seg med og lar sin kone og sønn være igjen hjemme.

Det blir en roadtrip anno 1915, en røver- og westernhistorie med alle kjente ingredienser: prærie, pistoler, rømlinger, forfølgere og drap. Bokas helt, Glendon Hale, vokser seg større og større gjennom boka. Ikke fysisk sett, men i spennet mellom skyld og soning foretar han valg det står stor respekt av.

Boka er underholdende, som en western skal være, men i tillegg skriver Enger svært godt om menneskelivets vanskeligste sider, som kjærlighet, vennskap, forsoning og svik.  

Leif Enger er norskættet amerikaner, og vi har tidligere omtalt ei annen bok av han på denne bloggen, "Ned til elva".  Les for all del den også! Jeg synes begge var så bra at jeg allerede går utålmodig og venter på neste bok fra Engers hånd. Håper bare han ikke får skrivesperre....
                                              Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek









torsdag 2. oktober 2014

Ein altfor heit julidag i 2005

Etterforskar Konrad Sejer finn mor og son brutalt knivdrepne i ei gamal, lurvete campingvogn langt ute på eit jorde. Kva har skjedd? Kva kan motivet vera?               

 "Helvetesilden" av Karin Fossum inneheld eit svært mystisk og ufårståeleg drap. Etterforskarane har foreløpig nokre få spor å gå etter; drapsvåpenet, ei kake og store, blodige spor i gjørma. Dei drepne er Bonnie og Simon. Bonnie - ei omsorgsfull heimehjelp som slit for å endane til å møtes, og som strevar og strevar for å gje Simon gleder i livet. Simon er liten, engsteleg og tander. Han elskar mor si og gret kvar gong han må i barnehagen.

Neste avsnitt går føre seg eitt år tidlegare – hjå ei anna mor med sin son. Det er rett før Jul, og Mass og sonen hennar Eddie førebur middagen. Eddie er 21 år, feit, glad i kryssord, Tore på sporet og Cherry-cola. Det er altså to mor-og son- forteljingar der dei lev det mange vil kalle uverdige og tunge liv. Eg les samstundes mykje omtanke, kjærleik og glede ved å få vera saman og ha kvarandre. Dette er menneske som har mange lykkelege stunder i det at dei har kvarandre og i det dei er for andre menneske. Bonnie si viktige rolle overfor sine eldre pasientar er så godt skildra! Samstundes er det noko uhyggjeleg usunt – det er for tett, det stemmer ikkje, det skal ikkje vera slik.

No pratar eg meg bort - dette er jo ei kriminalhistorie – ikkje ei sosialpsykologisk studie. Men det er noko av det som gjer Karin Fossum til ein suveren forfattar. Korleis ho lét lesaren forstå menneskesinnet – alle dei forskjellige, dei litt aparte, - eg VEIT korleis desse personane er og korleis dei har det. Eg er storleg fascinert over språket – presist og utan klisjear og fiksfakseri. At det er mogleg med så "alminnelege og enkle" ord og setningar å få fram noko så komplekst og uhyggjeleg. Og dette gjer Fossum samstundes som det er drivande spennande!

Handlinga går att og fram mellom dei to små familiane. Vi aner ein samanheng og vi aner tragedien nærme seg. Det skjer mange overraskande ting undervegs og det er ei svært spennande og original historie. Så gale kan det faktisk gå, så store konsekvensar kan det få, og så mykje kan eit menneskesinn romme.

Den beste boka eg har lese på lengje!

Anne Kristin Rødal, Os bibliotek Bjørnsons minde

torsdag 25. september 2014

Reising er jo egentlig opphevelsen av hverdagen


Carsten Jensen: 
Jeg har sett verden begynne
Jeg har hørt et stjerneskudd

Jeg er svak for faglitteratur - og da gjerne gode reiseskildringer. Da sier det seg selv at jeg er svak for den danske forfatteren, journalisten og samfunnsdebattanten Carsten Jensen. Han har blitt tildelt en rekke priser og ble i 1998 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for Jeg har sett verden begynne og Jeg har hørt et stjerneskudd. Bøkene har blitt klassikere innen reiselitteraturen.

Carsten jensen brøt opp fra Danmark en råkald januardag på slutten av 1990-tallet for å reise alene jorden rundt.  I Jeg har sett verden begynne, reiser han gjennom det tidligere Sovjetunionen, via Kina, Kambodsja, Vietnam og Hongkong – før han, i Jeg har hørt et stjerneskudd,   fortsetter over Stillehavet. I bind to går reisen innom Papua Ny-Guinea, videre over Stillehavet til Chile, Bolivia og Peru.

Underveis møter han en rekke menneskeskjebner som blir levende portrettert. Du kan glede deg til å lese om 29-årige Jevgenij, som er en desperat leder for en gruppe militante kosakker - og jeg vil også trekke fram forfatterens opplevelser fra den transsibirske jernbane.

Reisen til Peru bringer oss til inkaenes hovedstad Cuzco. Det er spennende å lese Jensens observasjoner og refleksjoner over livet i dagens Cuzco – og det er også interessant å høre hvordan conquistadorene i 1532 drepte Manco Inca og beleiret byen.

Portrett fra Forlaget Press
Med sitt sterke samfunnsengasjement tar Carsten Jensen deg med ut i verden.  Bøkene byr på historiske
tilbakeblikk, men er også  en  mental reise med refleksjon over den tida og verden vi lever i – og hvordan vi lever den!

Jeg er svak for Carsten Jensen og gleder meg til å lese årets bok som er skrevet sammen med Anders Sømme Hammer: «Alt dette kunne vært unngått»; en reise gjennom Afghanistan.

Anbefalt av Tone Thorsen Stræte, Tynset bibliotek

fredag 19. september 2014

Robin Sloan «Hr. Penumbras døgnåpne bokhandel»

Boka fortjener å bli merket for sitt lett og flytende språk. Litt av karbon og» bootynet»  kan skape interesse for  folk som sitter bak skjermer og «googler» seg fram til en gåteløsning.

«Tror du Google fortsatt vil eksistere om hundre år?» Da er det bare å lese denne boka som har nysgjerrige ungdommer på jakt etter  å finne virkelig kilde til udødelighet, forelskelse, nattevakt og en ukjent sekt av rare mennesker som kan skape trøbbel for mange i verden.

Absolutt en god ungdomsbok. Bør leses!

Anbefalt av Marina Pettersen, Folldal bibliotek

torsdag 11. september 2014

Hvor er Paradis?

«Vi trenger nye navn av» av NoViolet Bulawayo

Hva om du en gang bodde i ditt eget hus, men så måtte flytte til en brakkeby? Hva om du ikke lenger fikk gå på skole? Hva om du ikke lenger hadde noen jobb? Hva om du er 11 år og gravid? Hva om faren din har fått Sykdommen (AIDS)? Hva om man har en tante i Amerika man gjerne vil flytte til? Hva om fedrene må reise utenlands for å jobbe?

Man kan fortsatt drømme, man kan gå på oppdagelsesferd, man kan leke «Finn Bin Laden», stjele guavaer og synge Lady Gaga.

Bli med Darling og vennene hennes og bli kjent med brakkebyen Paradise (lengre fra Paradis er det antagelig vanskelig å komme) i Zimbabwe på 2000-tallet. Bli kjent med deres utfordringer, gleder, tanker og drømmer. Og hva skjer hvis man kommer seg til et av paradisene? Amerika. Dubai. Europa.

Blir drømmene oppfylt?

Se video med forfatteren

Anbefalt av Torstein Aasbrenn, Alvdal bibliotek

torsdag 4. september 2014

Våkn opp min prins


"Hver dag, hver time" av Natasa Dragnic

I sommer tilbrakte jeg en uke i Kroatia. Ingen ferie uten bok og jeg kom tilfeldig vis over en kroatisk forfatter og tenkte at det måtte da passe ekstra bra. Boken ble lagt i bagasjen, og ferden gikk med fly til Split, og videre med buss ned til Makarska. Vel fremme på solsenga nede på stranda, tar jeg fram boka, og ser at forfatteren er født i Split. Så morsomt tenkte jeg. Jeg fløy nettopp til Split. Så begynner jeg å lese. Hovedpersonene er fra Makarska, akkurat der jeg befinner meg. En av karakterene kjøper Hotel Park. Det er nabohotellet mitt! I tillegg går jeg kveldsturer blant bokas klipper og finner en omtalt hule. Snakker om å være spot on. Det er det vi kaller rett bok til rett tid.
Så var det historien da. Luka og Doras liv endres da de møtes i barnehagen.  Luka besvimer av inntrykket Dora gir. Vesle Dora går bort til han. Bøyer seg over han og sier « Du er min Tornerose, bare min, våkn opp, min prins, du er min prins, bare min…»

Det blir ikke den eneste gangen Dora kommer til å uttale disse ordene. Luka og Dora blir som erteris i årene som kommer. De leker på Makarskas klipper og barndommen er lykkelig. Deres verden faller i grus da Dora flytter til Paris.
Men livet går videre. Dora blir skuespiller, og Luka forblir i Makarska, og lever ut drømmen som kunstmaler. Mange år senere skal Luka til Paris for å holde en utstilling der, og treffer tilfeldig Dora. Og det blir som det blir. Gamle følelser kommer til overflaten. De hører sammen, men forstår at de aldri kan bli lykkelig sammen. Luka vender tilbake til hjemlandet stifter familie der. I årene som kommer vil dere veier krysses, igjen og igjen. Og fortiden innhenter dem.
Det er noe Romeo og Julie-aktig over historien.  Visst er det kjærlighet det handler om. Den altoppslukende og rørende versjonen. Men her blir det ingen dans på røde roser. Og det er ingen rosenrøde skyer i sikte. Det er likefremme og harde realiteter som etter hvert dukker opp i historien og gjør den spennende for leseren. For prinsen, hvor våken er han egentlig, når alt kommer til alt? Boka er oversatt til 30 språk og det er forfatterens første bok.
Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek

torsdag 28. august 2014

Slentrende krim med humor og sjarm

"Høyt henger de" av Lene Lauritsen Kjølnet er det jeg vil kalle en fornøyelig krim.  De som krever at krimbøker skal være både grufulle og blodige, vil nok synes at boka er temmelig puslete.  Men for oss som ikke engang på vanlige dager liker å se under senga før vi legger oss - vi som får frysninger bare vi leser ordet "pistol" - for oss er dette en god krim.  For her er det nemlig humor, en hovedperson med sjølironi og et gjennomarbeidet og elegant språk som gir leseren gleder utover det rent kriminelle. Boka har en slentrende og småironisk stil som i alle fall jeg falt for.

Hovedpersonen Olivia er i slutten av 40-åra, skilt,  arbeidsledig og uten utdanning. Attpåtil er hun "hybelboer" hos broren sin.  Det høres egentlig ganske stusslig ut, men neida, Olivia er nysgjerrig, glad i mennesker og slett ingen deprimert NAV-er.  På en av sine mange trimturer finner hun og hunden Dino en kjendisadvokat hengende i skogen, stein død. Noen dager etterpå blir Olivias naboer, et eldre ektepar, funnet bevisstløse, forgiftet.  Hva er det som skjer på det vesle stedet?

Olivia starter sin egen private etterforskning.  Det går vel egentlig ikke så bra, men hun har på den måten stadig unnskyldning for å ta kontakt med trivelige og kjekke politietterforskere, og det kan vel være grunn god nok? Olivia er en slags fornøyelig krysning av Bridget Jones og Miss Marple - kanskje vi kan si at dette er krim for dem som liker chiclitt?  Vi får se litt stort på at Olivia antakelig sprenger aldersskalaen for sjangeren....

Hvem er så forfatteren, Lene Lauritsen Kjølnet? Ifølge en artikkel i Tønsberg Blad er hun 51 år gammel og debutant. Hun har arbeidet som TV-tekster i mange år, og hun er godt i gang med bok nummer to om Olivia.... Les mer om forfatteren her.

                                              Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek

torsdag 21. august 2014

Krimtips til høsten: Kadaverdoktoren

Året er 1894. En ung kvinne blir funnet død i en by i Frankrike, og lege og obduksjonsspesialist Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, blir satt til å undersøke liket. Med seg har han sin datter og assistent, Madeleine. Den døde kvinnen ser tilsynelatende uskadet ut, men et oppsiktsvekkende funn blir likevel gjort: ørsmå, hittil ukjente midd befinner seg i avdødes nese og svelg. Når presten som har våket over den unge kvinnens lik også ender opp død, styrkes mistanken om at middene har noe dødbringende over seg - de samme middene blir nemlig funnet på ham. Imidlertid er det et brutalt slag mot hodet som har drept ham, og et kriminelt komplott tilspisser seg når prestens lik på brutalt vis blir røvet under transport, en aksjon som skader kadaverdoktoren og gjør ham sengeliggende. 

Dermed er det Madeleine som blir satt til å gjøre doktorens ærender, og hun får mulighet til å tre inn i en for kvinner hittil utilgjenglig del av samfunnslivet - noe som passer den oppvakte og rasjonelle unge kvinnen perfekt. Hun inntar en etterforskende rolle, i utgangspunktet i samarbeid med faren og stedets politifullmektig, og sporene leder til et kloster hvor den myrdete kvinnen var elev. Klosteret viser seg å holde ulver, en flere hundre år gammel tradisjon forbundet med et sagn om klosterets beskyttelse. Når det viser seg at klosterets mannlige ulvepasser, som blir antatt å være tilbakestående, nærmest dyrisk, forsvant fra klosteret sammen med den myrdete kvinnen, virvles historien opp på et nivå hvor vitenskapelige fremskritt og urgammel tro står hode mot hode - i et handlingsmettet plott som involverer barbariske drap, sykdom, sanselighet og animalisering av mennesket. Og jeg må si at motsetningene tilslutt flettes sammen i en rå, men opplysende løsning!


Boken, som er skrevet av danske Lene Kaaberbøl, utkom på norsk i 2011 og er det første bindet i en planlagt trilogi om kadaverdoktorens datter. Jeg anbefaler lesere å kaste seg over denne nå, da bok nummer to, Det levende kjød, kommer hvert øyeblikk - nærmere bestemt 1. september. Gå en spennende høst i møte med akkurat passe hårreisende, gotisk inspirert krim!


Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons Minde

torsdag 14. august 2014

Gard Sveen: Den siste pilegrimen

Det er alltid spennende med bøker som er inspirert av historiske personer og hendelser. «Den siste pilegrimen» er en slik bok. Boken tar tak i de mystiske omstendighetene rundt dødsfallet til Milorg-mannen Kai Holst i Stockholm i 1945. I boken er han omskrevet til Kaj Holt. Men historien rommer mer enn dette. Her er det er flere dødsfall og parallelle historier, som sakte veves sammen.  

Boken har to hovedhandlinger, den ene lagt til 2003, den andre til andre verdenskrig. Det hele starter med at tidligere statsråd og milorg-medlem Carl Oscar Krogh blir funnet drept i hjemmet sitt. Tre uker tidligere har det blitt funnet gamle benrester etter tre mennesker i Nordmarka. Funn på åstedet gjør at politietterforsker Tommy Bergmann er overbevist om at det er en sammenheng mellom de to sakene.

Mens Tommy Bergmann er hovedpersonen i nåtidsfortellingen, er det Agnes Gerner som har hovedrollen i fortellingen fra andre verdenskrig. Agnes er britisk, men har norsk mor. Hun blir vervet som agent for britene, og sendt til Norge. Her blir hun involvert i Milorgs virksomhet. Hennes oppgave blir å infiltrere tyskvennlige nordmenn, og å skape tillit til sentrale tyskere i Norge.

Dette er en ‘pageturner’ av en bok. Det er Gard Sveens debut som forfatter, og han har fått både Rivertonprisen (beste norske krim) og Glassnøkkelen (beste nordiske krim) for boka. Og dette er en god krim, som er litt utenom det vanlige på mange måter. Det sies at det første som går tapt i en krigssituasjon er sannheten, og det viser denne boka på flere nivå. I tillegg beskriver boka godt en kvinnerolle i motstandskampen, mot og utnyttelse, og prisen hun må betale for innsatsen. Det er Agnes Gerner som bærer denne boka, og det er de delene som handler om henne som fungerer best, etter min mening.

Den eneste innvendingen undertegnede har er at boka er litt for lang. Det er elementer her som kunne vært utelatt, uten at historien hadde blitt dårligere. Men det er en oppfølger om Tommy Bergmann på vei, og da vil det kanskje bli tatt tak i det som nå virker litt umotivert eller ufullendt.

På tross av denne lille innvendingen anbefaler jeg boka på det varmeste.

Ellen Lie, Tynset bibliotek

torsdag 31. juli 2014

Ingen kan komme og anklage meg for ikke å satse på kjærligheten

”Vil ikke reise, kan ikke bli” av Helene Guåker.

Helene Guåker har igjen kommet med en roman som får deg til å forstå menneskene rundt deg bedre, og da først og fremst de unge som er i starten av sitt voksenliv i dag. Denne gangen tar hun opp et vanskelig tema, vold i parforholdet. Jeg håper at mange vil lese boka, og bli noe klokere på dette temaet. Det er vanskelig å forstå at noen fortsetter og være sammen med en som behandler kjæresten på den måten K behandler Emma. Utover i boka diskuterer hun dette med seg sjøl. Hvorfor ble jeg i tre år? Hvorfor lot jeg han behandle meg sånn både fysisk og verbalt? Hvorfor trodde jeg på han, at feilen lå hos meg? Men som hun sier et sted i boka etter å ha fått flere advarsler når det gjelder K.: "Ingen kan komme og anklage meg for ikke å satse på kjærligheten.”

Jeg tror boka kan få stor betydning blant unge fordi Emma som er 25 år, ser tilbake på noe som har skjedd henne i løpet av de siste tre åra. Når vi blir kjent med henne har hun kommet inn på forfatterstudiet i Bø og har tatt fatt på de første skoledagene med medelever som hun skal bli kjent med. Det er ikke så enkelt med den ballasten hun har med seg. Det har gått åtte måneder siden hun klarte å bryte med K og det har ikke vært enkelt, han prøver stadig å komme i kontakt med henne. Grunnen til at han bare omtales som K er at hun har store problemer med å si navnet hans. Hun har skjønt at hun må ha faglig hjelp med alle tankene hun strever med og i desember får hun time hos psykolog på Hamar.

I løpet av to måneder går det bedre, og helt på slutten av behandlingen greier hun å si navnet Knut til psykologen. Men året i Bø blir ikke så enkelt, hun synes det er vanskelig å forholde seg til medelevene, og hvordan skal hun kunne stole på en av hankjønn. Hun har begynt å skrive på en roman og den som har lest debutromanen til Guåker, ”Kjør”, vil antagelig som meg trekke en parallell mellom det manuskriptet som Emma skriver på og den boka. Manuset blir etter hvert sendt inn til et stort forlag og får positiv respons. Etter flere runder med omskrivninger av manus er forlaget fornøyd og boka skal utgis. Da har Emma flyttet til Oslo og tross fortsatt mange motbakker blir kanskje livet lettere etter hvert. Boka er en jordnær, farlig og frisk roman. Mørk og lys på samme tid. Min oppfordringen til deg, les boka!

Anbefalt av Britt Steien Rasmussen, Alvdal bibliotek.

torsdag 24. juli 2014

Virkelighetens monstre

"Monsteret kommer" av Patrick Ness

Mye av dagens barne- og ungdomslitteratur består av urealistiske genre som grøss , vampyrer og fantasy.
Det tenderer til mer og mer voldsom handling.  Nettopp derfor er boka "Monsteret kommer" en perle. For hva om det du er aller mest redd for er virkeligheten?
Dette er ingen tradisjonell grøsser. Monsteret er vesentlig og marerittene er sterke, men i sentrum står virkelighetens mareritt ved å være menneske: Nemlig det å skulle miste noen man er glad i.

Conor bor alene med sin kreftsyke mor. Hun har nå fått tilbakeslag, men sier at det skal gå bra. Etter dette begynner Conor å hjemsøkes av mareritt kl. 00.07 hver natt. Utenfor kirkegården står en stor barlind. Om natten blir den et gedigent monster som kommer til Conor. Det kommer inn i huset river ned ting omkring seg - og snakker. Conor er egentlig ikke så redd. Men monsteret sier at den skal fortelle Conor noen historier. Den siste historien skal være om Conor. Og det er den historien Conor gruer seg mest til. Monsteret er ute etter sannheten. Den kan være den mest skremmende av alle. Når han våkner om morgenen tror han først at alt har vært et mareritt, men så ser han at gulvet er fullt av barlindnåler…
Det er lenge siden jeg har lest en så spennende og ikke minst litterært velkomponert og gjennomført bok som denne. Den er sterk, fengslende og mektig. Boka er skrevet fra en ide etter den kritikerroste forfatteren Siobhan Dowd som døde av kreft før hun fikk skrevet ferdig boka. Boka er illustrert med kraftfulle og dramatiske bilder av Jim Kay.

Velkommen til en bok for spenning, dramatikk og ettertanke. Skrevet for ungdom, men utmerket å lese for voksne.

Anbefalt av Ellen Vibeke, Tolga bibliotek

torsdag 17. juli 2014

Hva vil det si å elske sine barn?

Denne boka handler ikke om SKO, selv om omslaget kanskje kan tyde på det....  Den handler derimot om ei mor og hennes elleve barn, om afroamerikanske Hattie og hennes etterkommere.  Historien starter i 1925 med at Hatties mor og hennes tre døtre flykter fra Georgia til Philadelphia, og avsluttes rundt 1980.

Det er ei bok med mye smerte i seg, for det er ikke spor av silke og champagne i Hatties liv, det er tvertimot beinhard kamp for å holde sult og død unna dørstokken.  Hun blir mor til tvillinger knapt 17 år gammel, men de blir sjuke den første vinteren de lever og dør fra henne og mannen August. Men det kommer nye barn, og det daglige strevet for å sørge for at de får mat i skrotten, er endeløs. August er ikke den mest solide ektemannen - han drikker og gambler og har seg med andre damer. Hattie er temmelig alene om ansvaret for at barna får tilnærmet det de trenger. Når jobben er gjort, er det ikke igjen tid og energi til kjærtegn og søte ord. Hattie får ord på seg for å være "hard".Aller sterkest inntrykk gjør skildringen av det yngste barnet, Ella, attpåklatten. Hatties barnløse søster vil gjerne at Ella skal vokse opp hos henne, som hennes egen. Der blir det trygge rammer og god økonomi.  Men kan det erstatte en mors kjærlighet? I dette kapitlet er det i alle fall ingen tvil om at Hattie elsker barna sine så inderlig som noen mor kan. Vi møter Hatties barn i hver sine kapitler av boka, og på den måten blir fortellingen om familen en slags novellesamling med en indre sammenheng og felles ramme.  Det går slett ikke bra med dem alle - de har med seg så ymse av bagasje, og det er lett å havne i dårlig selskap. "Født sånn eller blitt sånn?" er et spørsmål som stadig dukker opp når en leser denne boka."Hatties tolv stammer" er Ayana Mathis' debutroman.  En utrolig sterk debut!  Jeg anbefaler boka til alle som vil ha noe mer enn superlett og flagrende romantisk sommerlesning. Den er engasjerende og gripende og vanskelig å legge fra seg.  Men det går altså ikke bra hele tida.... Men det gjør det vel ikke i det virkelige livet heller?Anbefalt av Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek

torsdag 10. juli 2014

Til Jacobs forsvar

Bare blikket til gutten på omslaget får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Dette er en psykologisk thriller, spennende, interessant og uhyggelig gripende. Anbefales!
Gutten med blikket er Jacob, en alminnelig 14-åring i en alminnelig familie
i Newton i Massachusetts. Jacobs far, Andy Barber er visestatsadvokat, og får en brutal sak på sitt skrivebord: 14-årige Ben Rifken blir funnet myrdet i en park, drept av flere knivstikk i brystet. Andy mener det er en lokal barnemishandler som har begått drapet, og tror dette skal være en ganske "grei" sak. MEN – Ben og Jacob gikk på samme skole, og de var ikke spesielt gode venner. Andy blir plutselig tatt av saken, og begynner å merke blikkene… Det går rykter om at Jacob har en kniv, og den finner faktisk faren. Ekle beskyldninger dukker opp på Facebook, på husvegger og i meldinger. Jacob selv sier han er uskyldig, men er vanskelig å komme inn på, han holder seg mye for seg selv, leser og skriver lugubre ting på nettet, har et kaldt og hardt blikk.
Hva gjør foreldre i en slik situasjon? Selvfølgelig tror man på sin egen sønn - det finnes ikke noe alternativ. Samtidig må de tenke, forklare, fortelle, gå gjennom eget og guttens liv. I lys av mistanken tolkes Jacobs oppførsel og handlinger på nye måter. Andys eget liv og slekt, ting han har gjort og ting han har skjult får en ny og skremmende betydning.
Det blir en svært vanskelig tid for hele familien, og foreldrenes dilemma skildres godt – hvordan de vakler mellom tro, tvil, håp og det umulige i å følge mistanken helt ut.
Dette ER Amerika – men likevel realistisk og aktuelt. En original og drivende god bok!

Anne Kristin Rødal, Os bibliotek Bjørnsons minde

torsdag 3. juli 2014

«Broen over Drina» av Ivo Andric

Broen over Drina
Foto: J. Budissin (Julian Nitzsche) / Vikimedia commons


28.juni var det 100 år siden Gavrilo Princip skjøt og drepte tronfølgeren til keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Skuddene i Sarajevo utløste 1.verdenskrig.  Jeg vil trekke fram en bok som har gjort stort inntrykk på meg, og som slutter med skuddene i  Sarajevo, nemlig romanen «Broen over Drina».


Romanen er lagt til byen Visjegrad i dagens Bosnia-Herzegovina, og starter med byggingen av brua over elva Drina på slutten av 1500-tallet. Brua var en gave fra den tyrkiske vesiren på den tiden Balkan var underlagt det ottomanske rike, og ble bygget gjennom tvangsarbeid av beboerne i landsbyen.  Brua fikk handelen til å blomstre, og da den sto ferdig representerte brua et mektig kulturmøte og knutepunkt mellom Vesten og Orienten. I den lille byen ved elva levde kristne, muslimer og jøder i relativ fredelig sameksistens. Etter hvert økte motsetningene mellom de ulike trosretningene og førte til at innbyggerne ikke lenger sto sammen som de tidligere hadde gjort.  Boka gir et grunnlag for å forstå de etniske motsetningene som har eksistert, og som eksisterer på Balkan i dag.


Romanes storhet ligger i hvordan Andric skildrer enkeltpersoner - og dermed små og store hendelser i den lille byen ved elva Drina.  Som leser glemmer du ikke disse dramatiske historiene. Det er et sjeldent driv over «Broen over Drina»- og det er vanskelig å legge den fra seg.


Ivo Andric fikk Nobels litteraturpris for boka i 1961.

Anbefalt av Tone T. Stræte, Tynset bibliotek

torsdag 19. juni 2014

Den hatten, frøken endret også mitt liv

Kan en hatt forandre folks liv? Det er hva det dreier som om i boken «Presidentens hatt» av Antoine Laurain.

Daniel Mercier unner seg en bedre middag da president François Mitterand kommer inn og setter seg ved nabobordet. Mercier blir naturligvis litt satt ut, det er jo ikke hver dag man sitter ved nabobordet til Frankrikes president. Mercier tar seg god tid og nyter denne stunden. Plutselig forsvinner presidenten og hans følge, men hans karakteristiske hatt blir liggende igjen. Daniel er i tvil, men det ender til slutt med at han plukker opp hatten og tar den på seg.

Han begynner å bruke hatten fast, og det er som om selvtilliten stiger, og plutselig har Daniel fått tilbud om en ny, og bedre stilling i jobben. Men alt kan ikke vare evig, og Daniel mister hatten slik at den vandrer videre til neste person. Vi følger hattens vandring og Daniels leting gjennom to år.

En fascinerende fortelling om hvordan et lite puff kan forandre folks liv.

Anbefalt av Torstein Aasbrenn, Alvdal bibliotek

torsdag 12. juni 2014

Sommerminner på godt og vondt

"Somrenes bok" av Emylia Hall

Denne boka med det vakre omslaget ble et hyggelig møte med debutant Emylia Hall. Hennes første bok har blitt omtalt som både enestående og som solid og nydelig skrivekunst.
Hall er halvt ungarsk og bruker sin bakgrunn i denne historien.

Beth Lowe blir tvunget til å ta et oppgjør med fortiden da det en dag kommer en pakke til henne i posten. Med pakken følger det et brev som forteller at hennes mor er død. Pakken inneholder et fotoalbum kalt "Somrenes bok".

Beth vokser opp i Devon med sin britiske far og sin ungarske mor. Da muren faller i 1989, ser moren muligheter for å besøke sitt kjære hjemland Ungarn igjen. De reiser over på sommerferie. Moren er i ekstase over landskapet, menneskene, kulturen, ja alt. Familien blir mindre viktig for henne. De tar en tur til den vakre Balaton-sjøen. Etter den turen bestemmer moren seg for å bli igjen i Ungarn.

Samlivsbruddet tærer hardt på faren og datteren. Mens faren viser britisk sindighet over det hele, raser Beths verden sammen. Lykken er derfor enorm da moren ønsker at hun skal komme på besøk en uke om sommeren. Og slik blir det. Sju berusende somre tilbringer Beth i Ungarn, med idyll, gryende forelskelse og moren. Men den syvende sommeren tar idyllen brått slutt. Hun kutter all kontakt med moren. Nå har det gått 14 år, og Beth har blitt 30 år.
Med fotoalbumet i hånden kommer fortidens smerte til overflaten igjen. Den er historien om Somrenes bok.
Jeg fikk den anbefalt av en låner.

Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek

onsdag 4. juni 2014

Joda, e-bøker passer for deg også!

Jeg synes det er trivelig å sitte med ei ekte papirbok i hånda, kjenne litt på tyngden av den, bla litt fram og tilbake før jeg gir meg i kast med innholdet. Fint å kunne  legge inn ei gammel kvittering som bokmerke når jeg må ta ei pause. Koselig å ha boka liggende på nattbordet til neste kveld og la forsida minne om gledene som venter. Jeg har ikke tenkt å gi meg med det. Men p(apir)boka er i ferd med å få en konkurrent også hos meg - e-boka er utrolig enkel å ta med seg, og den veier ingenting! Og det er på langt nær så krøkkete å lese på telefonen som jeg hadde trodd!

Bibliotekene i Hedmark startet med utlån av e-bøker denne uka, så nå er vi endelig i gang.  Hvis du synes at jeg driver egenreklame for bibliotekene i Østerdalen, så har du helt rett! Det er i alle fall på høy tid med utlån av ebøker.  Som bibliotekar har jeg vært testpilot, så da jeg skulle ut og reise i forrige uke, sørget jeg for å laste ned et par e-bøker på Iphonen min før jeg dro.  Meget skeptisk satt jeg på bussen med telefonen og begynte å lese.  Jo, litt smått var det jo, men det gikk jo an å forstørre skriften og få mer lys på skjermen, og da ble det helt greit.  Og ganske snart var jeg langt inne i Solveig Rustens krim "Se min kjole".  Etter ei stund tenkte jeg ikke så mye over at jeg leste på telefonen.  Da jeg skulle ta ei pause, "lukka" jeg boka, og når jeg tok opp igjen telefonen, åpna boka seg på nøyaktig samme side som jeg hadde vært - uten at jeg måtte gjøre noe fra eller til. 

Jeg leste ut hele e-boka på turen.  Egentlig hadde jeg ment å blogge om innholdet i boka og ikke om formatet, men "Se min kjole" var ikke så god at jeg kan anbefale den her.  Men det er i alle fall ikke eboka sin skyld!

Kjapp bruksanvisning:  Du må ha en smarttelefon, dvs. en Iphone, Samsung eller hva de nå heter alle sammen, eller en Ipad/annet nettbrett.  Så går du inn i Appstore eller Google Play og laster ned appen som heter Ebokbib.  Da er du i gang!  Du må ha for hånden både Apple ID-en (eller tilsvarende), lånenr. ditt og en pinkode.  Pinkode får du på biblioteket hvis du ikke har. Strever du?  Stikk innom på ditt nærmeste bibliotek, så får du hjelp.

Hele Hedmark er ett "e-bokrike", så du har tilgang til alle e-bøkene som er kjøpt inn felles i Hedmark. Men det er bare 3 eksemplarer pr. tittel, så vær forberedt på venteliste her også. I tillegg er det en del "frie" e-bøker. Hvis du har nasjonalt lånekort og har lånt på ett eller flere andre bibliotek tidligere, har du også tilgang på de e-bøkene som disse bibliotekene rår over.  Du har e-boka tilgjengelig i tre uker, og så forsvinner den fra telefonen din. Enkelt og greit.

Det er bare ett aber med e-bøker, sett fra min og andre bibliotekarers side:  Du kan låne ebøker uten å gå på biblioteket.  Det synes jo vi som jobber der, er litt stusslig, for vi vil jo gjerne treffe flest mulig av lånerne våre.  Derfor må du ta deg en tur innom oss likevel og låne noen gammeldagse p-bøker som du har "attåt".  Det er fortsatt slik at det er langt flere titler som trykkes enn som kommer i digital utgave.  Så da sees vi vel?

Les mer om hvordan du kommer i gang med e-bøker her: http://ebokbib.no/.
                                                 Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek

fredag 23. mai 2014

Å slå et slag for klassikerne

Jenny i språklig modernisert utgave
Når vi skal finne frem til den neste boken vi har lyst til å lese, er det veldig lett å vende seg mot alle de nye utgivelsene - tung promotering og terningkast i øst og vest er kanskje det som i størst grad påvirker avgjørelsen. Veldig mye bra kommer ut, og det er jo en lykke! Men denne gangen vil jeg gjerne tipse om en bok som kom for hele 103 år siden, men som føles like aktuell den dag i dag.

Alle har hørt om Sigrid Undset; veldig mange har også lest bøkene hennes. Dette tipset går altså til dem som, i likhet med meg, ikke har lest noe av henne før - eller som har det, men ennå har tilgode å vende tittelbladet om til boka om Jenny.

Vi blir geleidet inn i historien om den unge malerinnen Jenny via Romas gater. Her lever hun et uavhengig liv med sene byturer og late dager, men i motsetning til den noe labile venninnen Francesca, er hun dydig og fornuftig - hun er klippen «Cesca» støtter seg til når sistnevnte er nede i en av kjærlighetslivets bølgedaler. På sin side har Jenny også en voldsom lengsel etter noen å elske og se opp til. Når hun tar den litt forkomne Helge Gram, nylig ankommet Roma, under sine vinger, og han blir ved å kurtisere henne, blir hun nær sagt overtalt, både av ham og det lykkelige miljøet de lever i, til å bli glad i ham. De forlover seg, men når Jenny flytter hjem til Kristiania og Romas fortryllende slør over tilværelsen glir vekk, går forholdet under - et nederlag for Jenny og hennes egen vurderingsevne.

Hun fortsetter imidlertid å ha omgang med Helges far, Gert Gram, da også han i sine yngre dager aspirerte til å bli kunstner. Gert har lidd hele sitt liv i et ulykkelig ekteskap, og når han etterhvert bedyrer sin betingelsesløse kjærlighet til Jenny, blir han som en livline for henne og hun lar seg føre med. Når hun så blir svanger med hans barn, begynner en nedadgående spiral virkelig å ta form - og en rekke dramatiske hendelser når klimaks i en løsning som beskrives på en slik måte at hårene på ryggen reiser seg og ansiktet vrenger seg i grimaser, i både medfølelse og vemmelse, når man leser.

Jenny er en psykologisk og symbolspekket roman med mange lag, og som man blir ved å fundere over i lang tid etter at siste side er lest. Mitt inntrykk er at man nok kan legge ulike syn til grunn for akkurat sin tolkning av den sterke og viktige historien, uten at den så lett kan dementeres. For meg representerer Jenny i tillegg en glimrende døråpner inn i Sigrid Undsets forfatterskap - jeg gleder meg til å ta fatt på bøkene om Kristin Lavransdatter i neste omgang.


Av Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons minde

torsdag 15. mai 2014

Avdeling Q

Forrige sommer hadde vi mange lånere innom som spurte etter bøkene til Jussi Adler-Olsen. Alle som en måtte vi sette på venteliste, fordi bøkene til enhver tid var utlånt. Det var tydeligvis en jungeltelegraf som gikk angående denne forfatteren. Slikt blir man nysgjerrig av!

Dette blogginnlegget blir derfor en presentasjon av en forfatter og serien hans om Avdeling Q.

Da jeg skulle gå i gang med å skrive dette innlegget oppdaget jeg at det ikke bare er tynsetingene som er begeistret for Jussi Adler-Olsen. Han er kåret av leserne til "Danskernes Yndlingsforfatter" i 2011, i 2012 og i 2013, og bøkene om Avdeling Q er Danmarks mest leste krimserie.

Serien handler om kriminaletterforsker og antihelt Carl Mørck og hans medhjelper Assad. De to utgjør til sammen den nyopprettede «Avdeling Q» i Danmarks krimavsnitt, som skal ta seg av foreldede saker av særlig alvorlig karakter. Etter hvert suppleres avdelingen med sekretæren Rose. Avdeling Q blir, på tross av  gode politiske intensjoner, egentlig en oppbevaringsplass for den problemskapende Carl Mørck. Mørck er opprørsk, og går absolutt ikke tjenestevei. Men han har også sterk rettferdighetssans og en kampvilje for de svake, som han uttrykker på en særdeles tydelig måte. Medhjelperen Assad har en hemmelighetsfull bakgrunn med seg, og Rose er kanskje tidenes mest motvillige sekretær.

Bøkene dekker mange temaer, men det er ett tema som går igjen i alle: Maktmisbruk.I tillegg til nye plot i hver bok, har de tre som jobber i avdeling Q sine egne historier. Hva skjedde egentlig da Carl ble utsatt for et bakholdsangrep der makkeren ble skutt? Hvorfor er Assad så tilbakeholden om bakgrunnen sin? Og hva er det med Rose? Historien om dem blir gradvis tydeligere for hver bok. 

Personene beskrives med stor sjarm og varme, på tross av sine feil. Den gode humoren og de kjappe replikkene, både de uttalte og de tankene Mørck gjør seg, gjør at man sitter og humrer mens man leser. Forbrytelsene som beskrives er ofte grusomt umenneskelige og insisterende, og grenser noen ganger mot å være usannsynlige og konstruerte for denne leseren. Men humoren i skildringen av avdeling Qs gjøren og laden er en befriende kontrast til volden og ondskapen. Det, og nysgjerrigheten som skapes rundt de tre hovedpersonene, er seriens store styrke. Dette er bøker som blir mer 'fullstendige' dersom du leser flere av dem, og der ligger sikkert også noe av nøkkelen til den store suksessen bøkene har hatt. Fortellerteknisk får jeg assosiasjoner til 1001 natt, og tenker på Adler-Olsen som en moderne Scheherazade.

Hittil har det kommet fem bøker på norsk om Avdeling Q:
  • ·         Kvinnen i buret
  • ·         Fasandreperne
  • ·         Flaskepost fra P.
  • ·         Journal 64
  • ·         Marco-effekten

Anbefalt av Ellen Lie, Tynset bibliotek

Kilde: Aschehoug forlag

torsdag 8. mai 2014

Nordmenn som slaver

«1001 natt» av Vetle Lid Larssen

Fra sent på 1500-tallet til ca. 1800 var det stor fare forbundet med å seile i Middelhavet. Der lurte skip fra de såkalte Barbareskstatene; Tripolis (i dag Libya), Tunisia, Algerie og Marokko. Piratene kapret skipene og tok sjømennene som slaver.

Dette er bakgrunnen for Larssens bok hvor vi følger to norske menn som var slaver i Alger i tre år. Larssen har brukt dagboknotater, og andre kilder og boken blir betegnet som en dokumentarroman. Det vil si at noen skildringer og tenkte tanker kanskje er konstruert for å få til en roman, men i det store og det hele er det fakta som ligger bak. Dette blir til en fascinerende historie om hvordan livet som hvit slave var, og hvordan hverdagen til vanlige folk artet seg på denne tiden.

Parallelt følger vi også en sjøreise fra Danmark-Norge til Alger. Her får vi et innblikk i hvordan livet var som sjømann. Knallhardt arbeid kombinert med dårlig mat, og fare for sykdommer.

Det er også med noen partier som foregår i nåtid. Her forteller Larssen om sitt arbeid for å finne ut mer om denne perioden. Vi blir med ham fra Europa til Algerie i jakten – finnes det fortsatt spor som man kan se og oppleve?

Like spennende som en spenningsroman (hvordan går det med nordmennene?), velskrevet og historisk korrekt. Genialt!

Kilder:
Artikkel i Aftenposten 2011
Artikkel i Dagbladet 2006

Anbefalt av Torstein Aasbrenn, Alvdal bibliotek

torsdag 1. mai 2014

Japanske kvinneskjebner

"Budda på loftet" av Julie Otsuka

"Budda på loftet" er en liten bok med et stort innhold. Vi skal til California på 1920-tallet. Den gangen kom en hel generasjon med japske kvinner som postordrebruder til USA. Lokket av bildet av staute menn og fagre løfter i brevs form. Drevet av drømmen om et bedre liv. Et liv langt borte fra den harde tilværelsen på landsbygda i Japan. Det som møtte dem var en helt annen virkelighet enn drømmene, bildene og brevene lokket fram. Bildene var gamle og brevene var ikke skrevet av beilerne, men av profesjonelle brevskrivere.

På overfarten til USA ble de stuet sammen under kummerlige forhold på båtene. Vel framme måtte de ta den mannen de fikk. Ekteskapet ble alt annet enn rosenrødt. Om dagen måtte de arbeide som slaver på åkrene eller som hushjelper. Om natten måtte de være slaver i ektesenga. de fleste lærte seg aldri det amerikanske språket, og ble på den måten for alltid på siden av samfunnet.

"Budda på loftet" har ingen hovedperson og fortellerstemmen tilhører mange. Fortellerstemmen er et massivt vi:
"På båten var vi flest jomfruer. Vi hadde langt, svart hår og brede plattføtter og var ikke særlig høye. Noen av oss hadde ikke spist annet enn risvelling som barn og hadde krumme bein, og noen av oss var bare fjorten og fremdeles barn selv. Noen av oss var fra byen og gikk i smarte byantrekk, men mange flere av oss var fra landet og gikk med den samme gamle kimonoen som vi hadde gått med i årevis - falmet, arvet etter en søster, lappet og farget om igjen flere ganger... Kanskje hadde vi mistet en bror på sjøen, eller en far, eller en forlovede, eller kanskje en vi elsket hadde hoppet i havet en ulykksalig morgen og simpelthen svømt sin vei, og nå var tiden inne til å komme seg avgårde også for oss."
Her er det et vell av skjebner som kommer fram til overflaten. Vi ser tydelig enkeltindividet gjennom den kollektive erfaringen som forfatteren formidler.
I 1941 bombes Pearl Harbor og japanerne - over 100 000 mennesker - ble betraktet som potensielle landssvikere og havnet i interneringsleirer. Først i 1988 kom en offentlig amerikansk beklagelse.
Lovordene over denne boka flommer fra anmeldere verden over. Den omtales som enestående, gripende, mesterlig fortalt og "...kort i utstrekning og likevel symfonisk i rekkevidde".

Fortellingen er historisk, men akk så relevant. Overføringsverdien er stor.

Anbefalt av Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek.

onsdag 23. april 2014

Om kjærlighetens kraft og krigens galskap


- Det er ikkje sant at ein kan kome over den sjukdommen som heiter krig, skriver hovedpersonen Kurt Leonard i et brev i Sigrun Slapgards bok "Paradishagen".  Som ung østerriker blir han sendt til Nord-Norge i 1940 for å frelse nordmennene, urgermanerne,  fra kommunismen. De åra han tilbringer i Finnmark, gir han ny innsikt.  Krigen handler om helt andre ting, og den har ingen helter, bare død og lidelse.  Han møter ei norsk jente, Synnøve, og de blir glade i hverandre. Synnøve får prestestudenten Kurt til å gi opp sølibatet. 

Dette er historien om de to, om umulig kjærlighet, om hun som ble definert som tyskertøs, og om han som måtte forlate henne når krigen var slutt.  Men historien har en rekke andre elementer også.  Norske Julie er den som forteller og driver historien framover, dels gjennom brevene Kurt har skrevet til henne, dels ved at hun leter fram flere opplysninger i klosteret i Melk i Østerrike, der Kurt bodde og arbeidet de siste tiårene av livet sitt. I dette arbeidet kommer hun over en annen grusom "hemmelighet", en skamplett for byen Melk, en historie de aller fleste i byen har satt strek over og vært flinke til å glemme.

Julie er filmskaper, og hun vil lage film av historien om Kurt og Synnøve.  I romanen skriver hun stadig utkast til scener hun vil filme. Det synes jeg blir en slags påklistret greie som bare forstyrrer og tar fokus bort fra den interessante delen av historien.  Dette grepet fører også til at historien blir unødig oppstykket og vanskelig å følge.  Jeg holdt egentlig på å gi opp boka etter  noen få sider på grunn av dette, men er svær glad for at jeg fortsatte!

Sigrun Slapgard er kjent som journalist i NRKs utenriksredaksjon, men hun har også skrevet flere bøker, blant annet en biografi om Sigrid Undset.  "Paradishagen" er hennes første skjønnlitterære bok. Hun sier sjøl at hun fikk denne historien om Kurt opp i hendene, den bygger altså på faktiske hendelser, og en trenger ikke være "Se og Hør"-reporter for å se likheten mellom hovedpersonen Julie og Sigrun Slapgard sjøl.  

Sigrun Slapgard har skrevet en "oppfølger", "Englestien", som også handler om Julie og familien hennes, men som står på egne bein og kan leses uavhengig av "Paradishagen".

Se og hør Slapgard fortelle om boka her.
                                                                      Inger Marie Bergene, Stor-Elvdal bibliotek





torsdag 17. april 2014

Vinternoveller i vårsola

Denne vesle novellesamlinga inneholder tre fortellinger. Det er gripende og nære noveller med barn i viktige roller. Jeg forstår PRESIS hvordan de har det - både barna og de voksne i novellene, hvorfor de gjør det de gjør, hvorfor de tenker det ene og gjør det andre. Det er så bra skrevet!

Omslagsteksten beskriver innholdet kort og godt: "Det handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til."

I første novelle "Vi kan ikke redde alle" møter vi en alenemor med dårlig råd og en barnefar som ikke stiller opp som han skal. Mor og datter på 5 år har 64 kroner som skal vare hele helga, og de kommer opp i håpløse dilemmaer om hva disse pengene skal brukes på: En mann som står og tigger på gata, ny truse fordi jenta har tissa på seg, eller bussen hjem.
I "Riktig Thomas" blir vi kjent med Thomas. Han er ferdig med et fengselsopphold og vil ha et godt liv igjen. Han har en sønn og forsåvidt et godt forhold til guttens mor. Han forbereder og gleder seg nå til å få besøk av sønnen. Men - sosial angst og forskjellige utgangspunkt i livet gjør det vanskelig å få daglidagse ting til å fungere naturlig. Siste novelle heter "Tre søsken". De har alle forskjellige fedre og et rotete liv. Når barnevernet tar affære, tar storesøster med seg småsøsknene og rømmer fra alt. Hun er smart, dyktig og har planlagt alt, men uforutsette problemer dukker opp - bl.a. nettopp vinteren. Ta vinterfortellingene med deg ut i vårsola!

Anbefalt av Anne Kristin Rødal, Os bibliotek

fredag 11. april 2014

Iskald hevn….

«Vinter i Maine» av Gerard Donovan.
Stjerneklare netter og kulde kan være vakkert, faktisk så vakkert at en ikke vil at boka skal ta slutt. Mange av skildringene i «Vinter i Maine» er overraskende, intense og medrivende – til tross for det fryktelige som hender.
Vi blir kjent med den noe sære Julius Windsome som bor alene i en hytte dypt inne i skogene i Maine. Det er langt til nærmeste nabo, men han trives der med sin kjære pitbul Hobbes. Julius tilbringer vinterdagene med å fyre godt opp i ovnen, drikke masse te og lese fra boksamlingen han har arvet fra sin avdøde far. Som selskap har han hunden Hobbes, som han betrakter som sin beste venn. En morgen finner han Hobbes liggende blødende og dødelig skadet. Han kjæreste venn er skutt og drept på nært hold. Da lader Julius familiens gamle gevær og setter seg utenfor hytta og venter.
Det er en uhyggelig fortelling som utfolder seg, fortalt av Julius selv. Julius forteller i et språk han har hentet fra nattlig lesning og gloser fra Shakespeare. Mens vinteren i villmarka fester sitt grep, og sviket og savnet synker inn, tar hevnen form. I sin store sorg utvikler den fredelige mannen seg til å bli både slu og destruktiv. Hans eneste fokus er å ta den skyldige.
«Vinter i Maine» er både vakker som poesi og spennende som en thriller. Til tross for Julius’  grusomme handlinger, var han så alene i sin sorg og ensomhet at en føler med han.
«Vinter i Maine» har blitt en av mine favoritter!
Anbefalt av Tone Thorsen Stræte, Tynset bibliotek