torsdag 26. desember 2013

Om å gå sine egne veier


Beth Hoffmann: "Antikvitetshandleren i Charleston"

Årets siste bok blir en historie om å ta egen valg og om å ikke miste håpet.
Påvirket av massive reklamekampanjer og låneres forespørsler, ble jeg litt nysgjerrig på denne boka.
Allerede som barn oppdager Teddi Overman sin interesse og ikke minst evne for å restaurere ødelagte antikviteter. 
Moren insisterer på at hun bør få seg en skikkelig utdannelse, men Teddi holder på sitt. En tilfeldig bekjentskap hjelper henne til å sette i gang, og hun flytter tidlig hjemmefra til Charleston for å gjøre sin store drøm til virkelighet: Å åpne en antikvitetshandel som også tar på seg reparasjoner.

Teddi kommer fra en gård i Kentucky og hun vokser opp med foreldre og en yngre bror som hun er veldig knyttet til. Broren Josh er en naturens mann og lever for de ville dyrenes ve og vel. Men en dag forsvinner han. Han legger igjen en lapp hvor
det står «Ikke let etter meg», og familien får aldri vite hvor han drar, hva som skjer og ikke minst hvorfor han drar. De bare vet at han har forsvunnet i villmarka.


Dette blir liggende som en stor sorg over Teddis liv, og håpet om at han lever slukkes aldri. 
Da hun får første signal om at han er i live, reiser hun hjem for å forsone seg med en istykkerrevet familie, og for å finne seg selv igjen.
Dette er en bok om relasjoner, drømmer, motgang, forståelse og håp.
Hvorfor handler vi som vi gjør er en rød tråd i denne historien. Forholdet mellom mor og datter er ikke av det beste slaget. Teddi og moren er absolutt ikke på bølgelengde. Moren og hennes mor igjen, har også hatt sine disputter. For Teddi er faren basen, men det viser seg at heller ikke han har gått fri for livets grusomheter. Som krigsveteran bærer han på mye som datteren aldri har visst noe om. Ødelagte antikviteter kan repareres og pusses opp. Men hva med ødelagte liv og relasjoner?

Anbefalt ev Ellen Vibeke Nygjelten, Tolga bibliotek




torsdag 19. desember 2013

Vakker forside og god bok

Noen ganger låner jeg ei bok fordi jeg liker forsida.  Når jeg fikk øye på "Fugletribunalet" av Agnes Ravatn i hylla, var det omslaget med de to fuglene som først kalte på oppmerksomheten. Så vakkert, så "rent" og velproposjonert!  Så kom jeg på at Ravatn er en av de unge, lovende norske forfatterne (f. 1983). Hun fikk mye ros for debutboka si, "Veke 53", som kom for noen år siden.  Dermed ble "Fugletribunalet" med hjem.Det angret jeg ikke på.

Jeg går fortsatt og tenker på de to hovedpersonene i "Fugletribunalet", Allis Hagtorn og Sigurd Bagge.  De er begge skadeskutte på et vis, begge har skyld å bære på, begge hegner om mørke hemmeligheter. De framstår som ganske sære begge to, men Agnes Ravatn skildrer dem med varme. liv og humor. Vi får sympati for dem, håper de skal finne ut av ting og ikke minst finne fram til hverandre.


Alllis flykter fra byen etter en sexskandale der hun og selveste kringkastingssjefen er involvert. Hun vil gjemme seg bort, og søker arbeid som en slags kombinert gartner og hushjelp hos Sigurd Bagge.  Langsomt blir de kjent med hverandre, og gradvis, som i et Ibsendrama, avsløres hemmelighetene deres. Jeg er imponert over måten Ravatn gjør dette på, det er godt håndverk, og hun skriver i tillegg et svært vakkert og enkelt nynorsk. Dette er også tidvis ei bok om hage og naturopplevelser, om sjø og fisk, matlaging og vin. Det er heller ingen ulempe!


Var det noen som sa at de aldri leser nynorsk?  Gi denne boka en sjanse, jeg garanterer at du ganske kjapt glemmer hvilken språkform boka er skrevet på.

                                                                                                           Inger Marie Bergene




torsdag 12. desember 2013

Årets norske fantasy

Odinsbarn er den første boken i en planlagt fantasy-trilogi kalt Ravneringene, skrevet av Siri Pettersen. Ikke lest noe av henne før? Det er ikke så rart, for dette er hennes skjønnlitterære debut - selv om jeg har en distinkt følelse av at ideen om denne romanserien har godgjort seg i forfatterens hode og hjerte i flere år, for nå endelig å bli forløst. Og det på en fantastisk måte!

Bokas hovedperson er 15 vintre gamle Hirka, som bor sammen med faren sin i ei fattigslig koie i verdenen Ym. Fra første side forstår vi at dette er ei usedvanlig jente, egenrådig og med et eksepsjonelt mot - men det som i størst grad skiller henne fra de andre ymsætlingene, er mangelen på hale. Selv om Hirka er blitt fortalt at hun mistet halen i et ulveangrep da hun var spedbarn, aner vi at det er en grunnleggende annerledeshet som preger henne. Dette er noe hun selv ikke er klar over, men når faren etterhvert blir nødt til å fortelle henne sannheten, raser verden som hun kjenner den sammen: far er ikke far, hun er ikke av ymsætt og har dermed aldri hatt noen hale - det hun imidlertid er, representerer det som folk i Ymslanda frykter mest, og som hittil bare har vært en myte: et odinsbarn, som fryktes å ha evnen til å spre Råta.

I en verden hvor samfunnet er bygd opp rundt utvalgte makthavere i "Rådet" og blind tro på den allmektige ravnen, "Seeren", er Hirka den styggedommen som Rådet er forpliktet til å utradere for å gjenoppbygge stabilitet. Hirka blir dermed drevet på flukt; en reise som blant annet involverer den forgudede adelssønnen Rime, en råtnende rådsmann, og Hirkas trofaste følgesvenn, ravnen Kuro.

Denne boka favner i det hele tatt så vidt og er så kompleks, at det ikke er mulig å gi et tilfredsstillende, kort referat av den. Noe jeg imidlertid kan si, er at du her får en episk leseopplevelse, full av overraskelser og rå detaljer. Leseren blir presentert for et helt særegent og helstøpt univers, inspirert av norrøn mytologi, som sammen med handlingen gjør boken uimotståelig spennende. Det visuelle knyttet til serien er prikken over i'en - det enkle, men utrykksfulle ravnemerket. Det finnes også en egen nettside for serien Ravneringene, som du kan sjekke ut her.

Når det nå nærmer seg jul, kan jeg ikke annet enn å pushe denne som et julegavetips - like gjerne til voksne lesere, som til moden ungdom (selv om boken markedsføres som en ungdomsroman). Noe jeg for min del ønsker meg til jul, er oppfølgeren, eller i det minste en slippdato - når kommer den?! Forventningene er skyhøye...

Nemi er også fan!






GOD JUL!


fra Iren Holte, Os bibliotek

torsdag 5. desember 2013

Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg

«Et ønsket barn kommer til verden, født under kjærlighetstreet.
Et annet barn kommer til verden, født under ensomhetstreet, for det var ikke ønsket, det skulle aldri vært født.»

Med disse setningene åpner «Det vokser et tre i Mostamägg». Handlingen er lagt til Finnskogen på 1800-tallet. Vi er på grensen mellom Norge og Sverige, og boken skildrer skogfinnenes kamp for å overleve under harde vilkår. Boken har mange stemmer, og gjennom disse ulike personene dannes et mørkt, men levende, bilde av skogfinnenes liv. 

Historien er vakkert og sanselig fortalt. Stilen er knapp, men har stor språklig rikdom. Ordvalget framstår som varsomt, men uhyre presist. Det er lidelse, sorg, død, men også tilhørighet, drømmer og kjærlighet. Livet som skildres er et liv på eksistensminimum, men også et liv med dyp respekt for naturen. Naturen, spesielt skogen og trærne, spiller en viktig rolle i disse menneskenes liv og i fortellingen.

Skogfinnene ble anerkjent som nasjonal minoritet i Norge i 1998. De mest karakteristiske trekkene ved skogfinsk kultur er språket, byggeskikken og jordbruksteknikken. Språket er en gammel savolaksisk (finsk) dialekt. Byggeskikken skiller seg fra norsk og svensk tradisjon, ved typiske bygninger som røykstue, rie (tørkehus) og badstue. Den finske innvandringen til Norge brakte med seg svedjebruksteknikken, som gikk ut på å felle granskogen, brenne og så i asken. Teknikken kan gi store avlinger men krever store områder, og etter hvert ble svedjebruket uforenlig med interessene til de norske skogeierne, som satset på tømmer.

Britt Karin Larsen debuterte i 1978, som lyriker. Hun har nå over 30 bøker bak seg. «Det vokser et tre i Mostamägg» ble nominert til P2-lytternes romanpris i 2009. Hennes interesse for skogfinnene, har en personlig bakgrunn. Begge hennes besteforeldre på morssiden var skogfinner.

Til Dagavisen forteller hun at en av de fremste kjennerne av finnskogfolket, Rolf Rønning, sier at da representanter for finnskogfolket kom til USA som immigranter, følte de et umiddelbart slektskap med indianerne. Ikke bare på grunn av gleden over og respekten for naturen, men også på grunn av indianernes «svettehytter». De var kanskje som deres egne badstuer. Og en badstue var hellig, der ble man født, og der ble man vasket og svøpt som lik.

Ønsker du en leseopplevelse med lavmælt dramatikk kan «Det vokser et tre i Mostamägg» være en bok for deg. Historien om skogfinnene fortsetter videre i «Himmelbjørnens skog», «Som steinen skinner» og «Før snøen kommer».

Kilder: 
Dagsavisen 27.4.2009
Store norske leksikon (hentet 2. desember 2013 fra http://snl.no/skogfinner)

Anbefalt av Ellen Lie, Tynset bibliotek