torsdag 1. desember 2016

Om å leve før man dør

Så lenge himmelen er over jorda av Levi Henriksen.
Cappelen Damm, 2016


Hvem er bøkene skrevet for? Enkelte bøker som er utgitt som ungdomsbøker kan fint leses av voksne. Jeg tror vi voksne rett og slett har godt av å lese sånne bøker en gang i blant. Levi Henriksens nyeste bok «Så lenge himmelen er over jorda» er utgitt som ungdomsbok, men Henriksen skriver like klokt for ungdom som han gjør for voksne.  
Ruben er 16 år, han har kreft og vet at han skal snart dø. Men før det vil han leve. Ruben er en gutt som har en plan:
       1)      Han skal bli sammen med Alona, jenta han liker aller best
2)      Dra til København med henne
       3)      Sitte på et hotell – med henne – drikke øl og snakke om livet 
        de har foran seg
       4)      Men at han skal dø vil han ikke si før like før de skal dra
                                                5)      For da vil hun elske han for den han er og ikke fordi han skal
                                                 dø.
Det tror Ruben. For selv om Ruben vet at han skal dø, lever han i håpet.  En flyver som het Ogwyn George ble skutt ned av Tyskerne under andre verdenskrig.  Han falt 1000 meter - og overlevde. De andre 10 i flyet døde. Dikteren Herman Wildenvey overlevde norgeshistoriens største skipsforlis hvor 635 omkom. Så Ruben klamrer seg til den lille sjansen han har.  
Er det depressiv lesning? Langt ifra. Er det morsom og humoristisk lesning? Absolutt ikke.  Er det litt filosofisk lesning? Ja, det vil jeg si, og det trenger slett ikke å være trist å lese om døden. Boka minner litt om John Greens kjente bok Faen ta skjebnen, men jeg synes faktisk at denne er mye bedre.  Her er det overraskende vendinger, spenningstopper og det er aldri forutsigbart.  Henriksen skriver godt. Han er og blir en god forteller:
«Hører du Ruben. Tre ord. Jeg elsker deg, sier hun, og lyden av hennes stemme i min munnhule får det til å kile fremmed nedover svelget. Jeg lukker øynene, og klarer å hindre tårer i å presse seg frem. Hvis de graver meg opp på kirkegården om hundre år, er jeg sikker på at ekkoet av de ordene fortsatt vil ligge igjen et sted i hodeskallen min, akkurat som når man løfter opp en konkylie på en strand og holder den mot øret.»
Hvordan går det så med Ruben og Alona? Les og finn ut! Ikke bry deg om den er utgitt som en ungdomsbok.  Husk at Henriksen ville bare skrive en god historie som alle kan lese.
Anbefalt av Ellen Vibeke Solli Nygjelten, Tolga bibliotek

torsdag 24. november 2016

En nervepirrende og altoppslukende roman fra Renberg

Du er så lys av Tore Renberg. Forlaget oktober, 2016

Det skjer noe med meg når jeg leser eller lytter til Renbergs bøker, de virker så troverdige, og jeg blir sugd inn i historien og tar meg selv i å holde pusten.

I Du er så lys blir vi kjent med det ordinære ekteparet Vibeke og Jørgen og de to sønnene deres.
En vårdag flytter det inn en ny familie i nabohuset. Den nye naboen Steinar tar alle med storm; en veltrent, utadvendt lege som sjarmerer hele familien i senk med sitt vinnende vesen. Likevel føler Vibeke og Jørgen at noe ikke er som det skal. Er det for at kona Liv Merete og sønnen Magnus forsvinner i bakgrunnen mens han tar all plassen? Eller er det noe annet?

Steinar blir med Jørgen på en fotballtur til London, og Jørgens følelse av at ting ikke stemmer forsterker seg, likevel klarer han ikke å sette fingeren på hva det kan være.

En dag blir yngstesønnen Eyolf spurt om han vil bli med på hyttetur med de nye naboene, de lar han dra, med angrer straks. Steinars kone har levert husets nøkkel til Vibeke. Ønsker hun at de skal gå inn i huset? Er det noe hun prøver å fortelle? 

Det eneste som står i hodet på meg er  "Hent hjem den ungen, nå!" Det knyter seg i magen, men Renberg holder meg på pinebenken til siste slutt.

Romanen følger de to familiene i de syv månedene de rakk å tilbringe med hverandre.

Boka er nominert til Bokhandlerprisen 2016.

Anbefalt av Oddveig Kværnes Bakkom, Rendalen bibliotek.







torsdag 17. november 2016

En viktig bok fra Seierstad

Åsne Seierstad : To søstre
Kagge, 2016

Dette er den sanne historien om to søstre som forlater sitt trygge hjem i Norge for å reise til Syria og slutte seg til IS. Ingen i familien vet at de reiser, de har heller ingen som helst anelse om hvor radikalisert de to søstrene har blitt, til tross for at de bor under samme tak. Foreldrene fortviler og er overbevist om at jentene har reist mot sin vilje, men det viser seg etter hvert at de har planlagt dette i lang tid. Jentenes far reiser etter dem til Syria for å forsøke å hente dem hjem til Norge, men så lenge de selv ikke vil tilbake blir dette en meget vanskelig oppgave.

 Åsne Seierstad kommer som alltid tett innpå familien og man kan ta og føle på farens sorg og frustrasjon i letingen etter døtrene sine. Gjennom jentenes kommunikasjon med omverdenen fra Syria får vi også et sjeldent innblikk i en hverdag som «IS-husfrue», der de tilsynelatende virker relativt uberørt av hva som foregår rundt dem. 
Jentenes «facebook-chat» med sin bror hjemme i Norge er særlig interessant lesing, da han stadig stiller dem til veggs for sine religiøse overbevisninger og tar tydelig avstand fra deres handlinger. I tillegg får vi kjennskap til hva som rører seg i de radikale muslimske miljøene rundt Oslo, samtidig som forfatteren trekker de store linjene i den politiske situasjonen i Syria og områdene rundt på en lettforståelig måte. Dette er en viktig bok fordi den viser hvordan to meget oppegående og skoleflinke jenter kan bli så radikalisert at de vil ofre livet sitt for sin tro og IS. 

Anbefalt av Mari Aas
Holtålen folkebibliotek

torsdag 10. november 2016

Nå livet tar en ny vending





Køltzow, Liv: Melding til alle reisende

Aschehoug 2015


Liv Køltzow var en sentral kvinnesaksforfatter på 1970 og -80 tallet. Hun har også skrevet dramatikk. De siste 20 årene har det vært lengre mellom utgivelsene, men i 2015 ga hun ut romanen Melding til alle reisende. Der er forfatteren Kaja Baumgarten hovedpersonen. Hun er vel 50 år og får beskjed om at hun har Parkinson sykdom. Dette er en beskjed som naturlig nok endrer livet hennes radikalt. Hun føler det er slutten på livet, men samtidig får hun også et intenst behov for å leve mens hun kan. Ønsket om å skrive mer er hoveddrivkraften, men hun kaster seg også ut i kjærligheten. Hun forlater en krevende mann og forelsker seg intenst i en mann som mange kanskje ikke synes passer for en intellektuell kvinne som henne.
Romanen er på mange måter selvbiografisk. Liv Køltzow fikk selv som 56-åring diagnosen Parkinson. Beskrivelsen av utviklingen av sykdommen er hjerteskjærende. Hun skriver i en kort, huggende stil, budskapet blir veldig direkte. Boken er tross sykdomsbeskrivelsen mer en kunstnerroman enn en sykdomsroman. Ønsket om å fortsette skrivingen er det bærende temaet, ispedd en burlesk kjærlighetsskildring.


Anbefalt av
Inger Anne O. Langøien
Røros folkebibliotek


torsdag 3. november 2016

Fantastisk om den dyrebare tiden

Tittel: Momo, eller Kampen om tiden
Forfatter: Michael Ende
År: [1973] 2010
Forlag: Cappelen Damm



Handlingen i denne boken kretser rundt den foreldreløse fattigjenta Momo, som i mangel på annet husrom slår seg til i en gammel teaterruin. Folkene i nabolaget finner fort ut at Momo er noe utenom det vanlige, og uttrykket «Gå til Momo» blir et råd som synes passende i de fleste sammenhenger. Det er ikke det at Momo er en spesielt god veileder, eller har evnen til å se inn i framtiden. Nei, saken med Momo er at hun kan kunsten å lytte - og det på en slik måte at samtalepartnerne hennes, helt av seg selv, finner løsningen på problemet. På grunn av dette, men mest fordi Momo er Momo, får hun mange venner, og det er alltid sprudlende lek, liv og røre i den lille teaterruinen.

Men i byen for øvrig er en kald og grå stemning i ferd med å innhente menneskene - og det varer ikke lenge før Momos bydel også blir rammet. Momo forsøker forgjeves å kontakte vennene sine, som har sluttet å komme. Årsaken til den grimme utviklingen er «De grå herrene» - en stadig voksende hær av tidstyver, som stjeler og livnærer seg av menneskenes tid. Den eneste som er immun mot tidstyveriene er Momo, og sammen med den hemmelighetsfulle Mester Hora, forvalteren av tiden, begir hun seg ut i kampen om å ta tiden tilbake.

Momo, eller Kampen om tiden karakteriseres som en fantasybok, men rommer også en påtagelig realisme. Den forfekter en livsfilosofi som kanskje er mer aktuell enn noensinne, drøye 40 år etter utgivelsen. Godt språk, malende beskrivelser, humor og ikke minst spenning preger også boka. En soleklar kandidat til favorittbokhylla!

Iren Holte, Os bibliotek Bjørnsons Minde

torsdag 27. oktober 2016

Orientekspressen – klar til avgang!


Tittel: Orientekspressen : en vårreise 
Forfatter: Torbjørn Færøvik
Forlag: Cappelen Damm
År: 2016

I 1883 la den historiske Orientekspressen ut på sin første tur fra Paris til Istanbul. Færøviks «moderne» og utvidete Orientekspress, starter i London med første stopp i Paris. Videre ruller toget til blant annet München, Wien, Budapest og Bukarest, så til Istanbul og Ankara før reisen går videre til Georgia, til Baku i Aserbajdsjan, gjennom Turkmenistan for å ende opp i Samarkand i Usbekistan.

I Torbjørn Færøviks reiseskildring blir det en reise hvor både kulturhistorie og samtidsbetraktninger hører med – i tillegg til en masse historiske fakta fra stedene togreisen dekker.

Som leser har jeg så vidt startet togreisen og ankommet Paris, hvor jeg sitter på «Restaurant Jules Verne» i Eiffeltårnet sammen med forfatteren.  Jeg blir fortalt at det var Napoleon 3. og hans byplanlegger Baron Hausmann som skapte byen. Napoleons mål var å skape en storslått, effektiv by med brede, lyse gater, lange siktlinjer, åpne plasser, hager og trær – og ikke å forglemme nytt kloakksystem og en akvadukt som kunne før rent vann inn til de forskjellige bydelene. Med linjal ble avenyer planlagt tvers gjennom byens slum, noe som medførte at 20% av byens befolkning ble fordrevet.

Videre vandring gjennom Paris’ gater blir vi kjent med malere som bl.a.  van Gogh og Toulouse­­-Lautrec - i tillegg til forfattere som bl.a. Emile Zola, Hemingway og Victor Hugo.

På benkene rundt katedralen Notre Dame sover Paris’ nye «miserable». Det er unge menn fra Midt-Østen og Afrika som leter etter en ny framtid i Europa.

Etter mye kunnskap om Paris, er på tide å gå på toget igjen og bli med på reisen helt til Samarkand. «Lukk dørene – ta plass!»


Anbefalt av Tone Thorsen Stræte, Tynset biblotek